Sossen Krohg

Tekst: Svein Østvik

Foto: Sigurd Fandango

Hår og makeup: Anita Parvanova / Art Complextion

Jeg ringer på døra, og der dukker hun opp og geleider meg inn på oldtidens arena. Og for en arena! Hallen er mystisk vakker, det oser av inspirasjon og kraft. Videre inn i stuen, eller kunstnerhulen, malt i gult, med buede kunstverksvegger, glidende mot taket med malerier og farger. Det er så "Sossensk" og "Krohgsk" at jeg ikke klarer å skjule min usikre skjelvende skjøre sjel.

- Jeg har ingenting å si. Har aldri hatt noe å si. Jeg sitter bare og ser ut i intet og spiller intelligent.

Det er vel overfladisk svada du ikke orker?
- Sier du det? Håper du har noen spørsmål. Hva skal vi snakke om?

Komplimentet du ga meg…
- Gjorde jeg?

Vi spilte teater sammen i 1985. Teater Univers på Blackbox teater, et stykke av Ionescu - den store teatermannen. Et surrealistisk teater, nesten like surrealistisk som at du selvfølgelig kjenner denne storheten fra Paris.
- Jeg spilte i et stykke av Ionescu da jeg bodde i Paris. Han satt alltid i salen og så på en skuespillerinne han begjærte, ikke meg altså, en annen fristerinne denne gangen. Ikke sjelden kom madame Ionescu fresende inn i salen og skrek ut sin vrede av ren sjalusi!

Som om det var en rolle i et teaterstykke, reiser Sossen seg og gjengir tiraden fra madame Ionescu med sin egenartede franske innlevelse.

- Monsieur Ionescu måtte pent reise seg og bli med hjem, kveld etter kveld. Men var det ikke et kompliment du nevnte?

Jo, vi spilte "Privattimen" sammen, av nettopp Ionescu. Du var hushjelpen, og jeg var eleven som ble tyrannisert av en gal professor. Vi var aldri på scenen samtidig, men i en pause under prøvene sier du plutselig: "Svein, jeg får jo aldri sett deg på scenen, men jeg hører deg - og du har en veldig naturlig replikk." Jeg var bare en usikker og redd ungfole fra Kongsberg, så sa du dette om meg. Det var et stort øyeblikk.
- Jeg har alltid hatt komplekser. Komplekser for å snakke, har ikke noe å snakke om. Det har plaget meg litt i selskaper. Går folk i selskaper for tiden?

Vi kaller det fest nå.
- Vi hadde alltid selskaper med masse vin, men jeg satt alltid stille. På skolen også. Jeg sa lite, men elsket å skrive, det har jeg alltid gjort.

Likevel er det scenen som har vært din arena?
- Jeg har alltid vært drevet mot scenen, allerede fra barneskolen satte jeg opp stykker. Jeg lagde dem, regisserte og delte ut roller. Av en eller annen merkelig grunn havnet jeg selv alltid i hovedrollen.

Hvordan var oppveksten og ditt forhold til mor og far?
- Far var streng, av den gamle skolen. Jeg ble oppdratt av ham. Mor var ikke sånn, hun var friere, akkurat som meg. Hun het Finne og var fra Stavanger. Min far, journalist Anker ble født på Hvaler. Han ble satt i barnehjem av sin mor da hun flyttet med en ny mann til Mexico, men ble hentet av sin bestefar og vokste opp med ham og ei bikkje. De ble begge meget skjemt bort, de fikk så mye å spise at hunden sprakk. Men far sprakk ikke, altså.

Hvordan likte dine foreldre din interesse for teater?
- Veldig godt! Min far ville jeg skulle skrive, han var jo selv journalist, og jeg elsker å skrive, men nå er det slutt.

Hva var det siste du skrev?
- Det var en bok om min elskede Guy. Det hadde seg sånn at en forfatterstudent hadde skrevet en bok om Oda, min svigerbestemor og ville gjerne skrive en om Guy. En avis fikk snusen i dette og da steilet Guy og uttalte "hvis noen skal skrive en bok om meg, så skal det være Sossen!". Da Gyldendal fikk høre at jeg skrev en bok om Guy ringte de og sa at jeg måtte være lojal siden jeg hadde gitt ut for dem tidligere. Jeg sendte manuset til dem, men det tok ikke lang tid før jeg fikk manuset tilbake med disse ord: "Dette kan vi ikke gi ut Sossen, for du skriver jo akkurat som før". ”Såssen med ”å”, ikke Sossen”, korrigerte jeg. "Dessuten trodde jeg at forfattere skrev akkurat som før", sa jeg og la på.

Kunstmalerne Christian og Oda Krohg var besteforeldrene til din ektemann Guy. Skapte det noen form for prestasjonsangst?
- Nei, overhodet ikke, det var så naturlig. Oda hadde en elsker i Paris og Christian malte dårlige bilder for å hjelpe dem økonomisk - det syns jeg var så flott!

Christian viste altså en ekstrem raushet?
- Ja, han hjalp Oda og hennes elsker! Gudskjelov visket Guy meg i øret at Christian hadde ei på si han også.

Minner dette deg om samlivet med Guy?
- Guy og jeg var veldig forskjellige, men vi kom inn i et miljø med fri elskov og sånn. "Make love, not war", het det visst den gang. Da vi bodde i Paris var det en elskerinne som gjorde at Guy ville tilbake til Norge, og jeg måtte følge med. Jeg forstod nok ikke før etter at vi var kommet hjem hvorfor Guy så absolutt ville reise hjem. Jeg visste hvem hun var og ba henne i begravelsen til Guy til og med, men hun kom aldri.

Hva skjedde da dere kom tilbake?
- Jeg truet med å ta livet mitt hvis han ikke gikk fra henne. Guy knuget meg inntil seg der på gaten og lovte meg: “Aldri mer, Sossen”. Han holdt ord, mens jeg tok for meg mer enn noen gang. Deretter ble det Scene 7 og der gikk det virkelig for seg!

Hva var det Guy falt for ved deg?
- Det var det ytre som tiltrakk han, det ytre og det erotiske. Med Thorleif, min første ektemann, var det mer det indre. Thorleif var så intelligent, han. Han kunne alt og visste alt, var så belest i filosofi, psykologi og litteratur, ja Gud vet hva han ikke behersket. Og så var han veldig høflig. En gang stod jeg forelsket og full av forventning og ventet på ham og håpet han ville møte meg stormende og heftig, men neida. Høflig og korrekt som alltid møtte han meg, og skuffet måtte jeg ta til takke med et “hei”. Han lærte meg så mye, men jeg har glemt alt nå. En aldeles nydelig mann var han, Thorleif. Thorleif Schjelderup.

Guy var derimot ikke så lett å hanskes med. Vanskelig å møte, men altså uimotståelig?
- Ja, jeg kunne ikke si nei til ham.

Hva var det mest sjarmerende ved Guy?
- Utseendet, han var veldig kjekk! Han hadde en uimotståelig sjarm. Og så var han jo kunstner.

Hvis du hadde vært ung, Såssen...
- Hva begjærer?

Plastisk kirurgi, Såssen. Silikon?
- Jeg vet ikke noe om det, men ville sikkert tatt det, ja!

Og hva ville Guy sagt til det?
- Han skjønte sånne ting, så han ville nok likt det.

Dere snakket ikke så mye om følelser?
- Nei, mer om det arbeidet vi holdt på med i øyeblikket.

Hva var det som gjorde at dere klarte å holde sammen til tross for utroskapen?
- Vilje! Vi holdt sammen mer av viljen enn av at det var noe sjeleforhold. Jeg har aldri tenkt på det på den måten. Det fikk være det samme med utroskapen, jeg skulle ha ham selv om han lenge hadde en flott elskerinne. Henne han ga opp da jeg truet med å ta livet mitt. Det var sånn det var.

Følte du deg som nummer én likevel?
- Han ville absolutt ha meg. Jeg følte absolutt at det var oss, selv om det var i en tid med fri kjærlighet. Det var sånn det skulle være.

Hvordan ser du på utroskap i dag?
- Jeg ville gjerne tatt for meg nå også, men jeg er vel for gammel for det nu?

Du holder deg utrolig godt, Såssen.
- Det elsker jeg å høre. Skuespillere elsker slikt! Huff, jeg er selvopptatt, utrolig selvopptatt! Forfengeligheten har stått litt i veien for mitt sanne jeg. Alltid masse sminke, spesielt som ung. Som voksen, etter Scene 7, ble jeg kanskje litt vel mye meg selv. Scene syv, ikke Scene sju. Vi sa alltid Scene syv og Club syv.

Ditt sanne jeg, Såssen... Hvem er du?
- Jeg tror ikke det er så ille. "Jeg er ikke redd for døden, men for oppstandelsen", sa min bestefar alltid. Det er en setning som har gått igjen hos oss. Tror det er et sitat fra Alexander Kielland - det kan bety å stå opp om morgenen.

Når merket du din sterke søken etter frihet og åpenhet?
- Thorleifs mor var frigjøringskvinne, der ble jeg frigjort, og Thorleif godtok det.

Hva med likestillingsdebatten nå?
- Da tenker jeg: Er det ingen debatt for mennene? Trenger ikke de støtte?

Er du på mennenes parti?
- Vet ikke, men de har jo begynt å vaske opp, lage mat og gjøre rent og sånn, og fortsatt så krever vi at de skal underholde oss. Jeg vet ikke om mennene har fått noe givende ut av dette, men det vet vel du?

Jeg synes kanskje kvinner er litt fiendtlig innstilt overfor menn?
- Fiendtlig? Æsj. Det er jo selvmotsigende, de skal altså frigjøre seg selv ved å trykke ned mannen. Vanvittig! Det er helt galt.!

Det kan virke som om en del kvinner mener at det eneste mennene duger til er å ligge døsende på sofaen med avisen på panna, sport på TV-en og med et bagasjebrett fullt av luft.
- Ja! Jeg hadde en nabo i Frankrike som hadde som spesialitet å prompe La Marseillaise, Frankrikes nasjonalsang. Unnskyld meg, men kan De fransk?

Ehh... Nei.
- For det er altså ikke majonesen, men Marseillaise. Min kjære nabo prompet. Han gjemte på masse luft og gikk ut på Champs Elysèes og prompet nasjonalsangen. Det er jo en kunstart, tenk å få det til. Men promping er vel litt ut nu?

Ehh... Ja, tror det. Luggen din er litt i veien nå, Såssen, jeg ser deg ikke så godt.
- Det er for at luggen skal skjule hva jeg tenker.

Ja, hva tenker du da?
- Det er jo akkurat det jeg ønsker å skjule.

Om meg da?
- Unnskyld, men hører De dårlig også? Det er jo det jeg ønsker å skjule!

Oisann, der fikk jeg den.
- Neida, jeg liker deg godt, så det behøver jeg ikke skjule. Jeg tror at jeg skjuler hva jeg tenker, så folk ikke ser hva jeg tenker.

Skjuler du de vanskelig tingene også?
- Min sønn hang seg på badet, men jeg har vært veldig flink. Jeg har skjøvet det foran meg, hvis jeg tar det innover meg faller jeg sammen. Alle slike ting har jeg alltid skjøvet bort. Alle sier at det kommer tilbake enda verre – og det gruer jeg meg til. Det er en overlevelsesstrategi. Jeg kunne ikke gå til grunne jeg også!

Over til noe mer trivelig, Såssen. Du bor i et stort hus med barn og barnebarn.
- Deilig. Det er sønnen min, Halvor Schjelderup som har malt mange av de flotte bildene du ser. Han er scenograf. Jeg lar allikevel barna være for seg selv, jeg plager dem ikke med mitt.

Jeg hadde tenkt å ta med meg en flaske cognac å by deg på, men visste ikke om det ville være en smule frekt?
- Det hadde vært deilig. Hvor får man kjøpt det? På polet? Hvor små får man kjøpt dem? Et glass vin og en cognac.. Mmm..

Ingen skrupler for å vise slike lyster?
- Nei, hvorfor det? Er ikke det vanlig da?

For deg, kanskje?
- Mine barn kom hjem fra skolen og luktet vin da vi bodde i Frankrike. Det luktet så godt. De var vel rundt ti år gamle den gang og de skrek etter norsk saft. "Så rart", tenkte jeg.

Du liker å kose deg med et glass?
- Ordet kose fikk jeg ikke lov til å si av Guy. Jeg kunne si hygge. Det hadde seg sånn at han jobbet på teateret og der satt syerskene til Guy alltid og koste seg med en kopp kaffe da han dukket opp - i stedet for å sy. Da fikk han ordet koselig i vrangstrupen og jeg fikk aldri lov å bruke det.

Var du aldri bekymret for dine barns holdninger til alle livets fristelser?
- Nei, det har aldri vært noe problem - skulle jeg være det da? Guy var kanskje litt strengere der og passet på. Jeg var veldig avslappet til alt sånt.

Apropos fristelser. Hotel Cæsar er full av det. Hva slags forhold har du til Cæsar?
- Det er skjønt på toppen i ledelsen i Cæsar. Det sprer seg nedover i alle ledd, og utgjør en herlig gjeng. Ledelsen er ikke sånn som tyranniserer slik som i gamle dager. De gir oss en frihet, slik som vi forsøkte å få til i Scene 7. Det er en fantastisk gjeng i Cæsar, har de gått teaterskolen alle disse fantastiske unge? Jeg synes de er så nydelige og talentfulle.

Min navnebror Svein Krogstad også?
- Han er vidunderlig - og så begavet. Kjempebra skuespiller og utrolig morsom privat.

Hvordan takler du beundringen som kommer fra unge folk? Merker du at folk ser opp til deg?
- Det er veldig lett å merke på hvordan de oppfører seg.

Og?
- Det er deilig!

Hvordan reagerer du på menn nå? Merker du noe hvis detsjekker inn en ny kjekk mann på Cæsar?
- Jeg registrerer jo at han er kjekk, men det har ikke noe med meg å gjøre lenger. Hadde det vært før derimot! Åhh, da hadde han ikke fått fred. Så er det herlig å ha med Blom! Jeg tror jeg har sagt at jeg ikke vil spille uten ham. Jeg rett og slett elsker Cæsar, de er vidunderlige der! Anette, jeg må nevne henne også, flott skuespillerinne.

Noen kjekke menn du vil trekke frem i dagens offentlige Norge?
- Per Theodor Haugen, han var kjekk. Oh.. Ari Behn – Jeg elsker Ari Behn!

Ari ja, han går sine egne veier.
- Jeg syns det er flott det han gjør. Han må det ikke, men så lenge det ikke ødelegger for familien er det flott. Ødelegge vil han vel ikke, og folk må få leve det liv som er naturlig for dem.

Du poserer flott for fotografen. Har du posert før?
- Potet?

Posert!
- Ja, selvfølgelig. Jeg er jo skuespillerinne. Hallo. ’Allo ’Allo! Jeg elsker den serien, ’Allo ’Allo! Spiller de
den ennå?

Herlig serie, men den er over nå.

- Homofili er kjærlighet, sier hun plutselig. Så enkelt og så vakkert, hvisker hun, mens hun stille lukker øynene som en ydmyk vakker flørt med fotografen.