Jan Eggum

Navn: Jan Eggum

Hvem: En av Norges største artister og en fjerdedel av de originale Gitarkameratene (de uten gelé i håret).

Alder: 58

- Blir det flere barn?
- Nei, dette bør vel holde.

- Hva er ditt Mötley Crüe-øyeblikk, Eggum?
- Det var da jeg forsov meg til en konsert klokka ni om kvelden. Jeg gikk på trynet på en fest i Sandefjord.

- På trynet?
- Jeg drakk, etter sigende, tungt og lenge etter en konsert på den legendariske promenadekaféen i Sandefjord. Og det burde egentlig ikke vært noe problem, men det var ingen som fant meg sovende på hotellrommet før jeg selv våknet klokken 19 dagen etter. Da hadde arrangøren avlyst konserten. Den var i Horten ikke langt unna, så jeg kunne ha rukket den, men det ble masse styr om det i pressen. Det er vel 8-9 år siden. Og enda mer tragikomisk ble det da jeg året etter kom til Park Hotell og de hadde en drink som het Eggum. Det var en suspekt likør av akkurat den typen som jeg tydeligvis hadde drukket veldig mye av.

- Gitarkameratene spyttet vel ikke akkurat i glasset i glansdagene heller?
- Vi var som regel tidlig ferdig med showene og spiste middag sammen i ti-tiden på kvelden. Etter det var Øystein Sunde trøtt og Halvdan Sivertsen måtte ringe hjem, mens Eggum og Lillebjørn Nilsen gikk på byen. Det var fast takst det. Vi var underlig nok verken trøtte eller hadde behov for å ringe hjem. Men vi var jo da også yngst.

- Det må sies at dere trakk de lengste stråene i den gjengen. Du endte opp med en 23 år yngre dame du giftet deg med og Nilsen med en 26 år yngre dame, som det riktignok ble slutt med.
- Det var ikke så tilfeldig, det. Det hadde nok litt med det at enkelte av oss aldri sluttet å se på damene. Men nå har jeg og Kaia vært lenge sammen. 13 år.

- Kjæresten til George Michael sa en gang til en kompis av meg at et år blant popstjerner er som et hundeår, stemmer det?
- Vel. Egentlig. Men i så fall har jeg vært sammen med en dame i 140 år før jeg møtte Kaia som jeg nå har rundt 90 år med. Haha.

- Makan. Du er inne i ditt tredje liv?
- Det kan du si. Det føles i hvert fall bra.

- Kjenner du alderen?
- Tja. Det var jo mer rock´n´roll på 70-tallet. Jeg har regnet ut at jeg må ha vært på rundt 1500 nachspiel. I starten, da budsjettene var lave og salene glisne, bodde jeg hos arrangørene og da var man gjerne på nachspiel enten man ville eller ei. Visesang er virkelig ikke så urocka som folk vil ha det til. Og vi har en mye lengre karriere, i hvert fall hvis vi overser Rolling Stones, noe som riktignok ikke er så lett.

- Tenker du at du har hatt dine beste år eller at du entrer de nå?
- Jeg kan jo ikke tenke på sånt. Jeg tenker alltid at jeg skal komme opp med noen bra låter. Nylig var jeg i fantastiske Venezia en liten uke, der skrev jeg 1-2 låtutkast om dagen. Og i hvert fall 2-3 av de kan bli jævlig bra låter til neste plate. Det er helt vesentlig å vise for meg selv at jeg kan skrive bra SANGER innimellom. Sånn salgsmessig tok det femten år før jeg virkelig flyttet plater, men jeg føler at karrieren har stabilisert seg på et bra nivå. Jeg trakk 4000 mennesker over tre kvelder i Bergen i februar. Det tror jeg ikke kunne skjedd på noe annet tidspunkt.

- Hva er ambisjonene?
- Jeg vil veldig gjerne fordele jobbingen litt mer. Kanskje rett og slett jobbe litt mer litterært, skrive for teater, skrive en bok eller lage ren instrumentalmusikk. Jeg har et prinsipp - jeg kaster aldri noe. Jeg har funnet en genial maskin som overfører kassettopptak til pc, så jeg har fått tilgang til alle låtskissene mine fra 70-tallet og fram til nå.

- Litt som Olav Thon, som aldri skal selge eiendom han eier, uansett pris?
- Ja. Jeg må kanskje passe på å kaste de dårligste skissene før jeg dør. Jeg vil jo nødig at alt skal bli utgitt, det har jo skjedd lignende ting med en rekke forfattere etter deres død.

- Hvor mye har du irritert deg over Hallelujagutta aka "De Nye Gitarkameratene"?
- Lillebjørn har vært mest forbannet. Vi andre har vært irritert. Ikke på de guttene, men på pressen som ikke sluttet å omtale dem som "Gitarkameratene". Egentlig har jeg nå meldt meg ut av den diskusjonen. Likevel, la meg bare slå det fast, det finnes bare et band som faktisk heter "Gitarkameratene".

- Vil dere gjør comeback snart? Det er jo tydeligvis litt kake å hente.
- Det kan godt hende. I høst hadde vi en hel øving for første gang på 15 år. Det gikk ganske bra. Det låt helt kurant, så du skal ikke se bort i fra at vi samler troppene og legger landet under oss igjen.

- Kult! Når er det sannsynlig å se dere første gang?
- Det kan jeg ikke si ennå, gutt.