Ivar Tollefsen

Foto: Richard Eriksen



Historisk bra i Dakarrallyet, raskest over Grønland, først på flere fjell – og kidnappet av britisk mafia under dramatiske omstendigheter 25 år gammel. Milliardæren Ivar Tollefsen (48) er den norske finansbransjens svar på en amerikansk actionfilm.

- 6. mai 1986 ble jeg kidnappet i England. Min leverandør av diskotekutstyr hadde lånt penger i gråmarkedet, og kunne ikke betale tilbake. For å redde seg selv diktet han opp en historie om at jeg skyldte ham penger, noe som bare var tull. Tvert imot hadde jeg mye til gode hos ham. Men de han skyldte penger kjøpte historien, og kidnappet meg for å hjelpe ham å kreve inn pengene.

- Hvordan var det døgnet i fangenskap?
- Jævlig. Jeg var redd både for familien hjemme og for mitt eget liv. De viste meg bilder av min kone og datter og garanterte at de ville bli drept om jeg ikke betalte. De skulle helle blåsyre i ansiktet på min datter på ett år. Jeg satt bakbundet med bind for øynene hele natten. Gutta drakk og var truende. De skulle drepe meg neste morgen om de ikke fikk pengene.

- Sykt.
- De hadde en bra plan. De hadde sendt meg et krav på 1,2 millioner som jeg hadde avvist. Målet var å true meg til å overføre pengene omgående etter at de hadde tatt meg. Etterpå var det jeg som måtte overbevise politiet om at det hadde skjedd under tvang. Problemet var bare at banken i Norge allerede var stengt – de hadde ikke kalkulert inn en times tidsforskjell. Og heller ikke at neste dag var Kristi Himmelfartsdag. Det holdt på å koste meg livet.

- Men det gikk bra?
- Fra å skulle henrettes tidlig neste morgen, klarte jeg å overbevise dem om at hvis de slapp meg så ville jeg betale. Og de ville slippe den massive etterforskningen som en forsvunnet utenlandsk forretningsmann ville medføre. Jeg hadde tatt inn over meg hvor sårbar både jeg og familien min var. Jeg ble sluppet på ettermiddagen, og fløy til Norge fast bestemt på å betale. Da jeg landet på Fornebu, fulgte politiet etter meg til kontoret – en kamerat hadde varslet dem etter at jeg hadde ringt ham. Jeg ville ikke vitne, men gikk med på å fortelle hva som hadde skjedd. Norsk politi fortalte at det engelske politiet ante hvem som stod bak, og at de var ekstremt ivrige på at jeg skulle vitne. Dette var folk de hadde hatt trøbbel med i mange år. De hadde truet en rekke vitner og på denne måten klart å unngå fellende dom. Jeg følte jeg måtte vitne. Jeg syntes at det var vanskelig å droppe det bare for min egen bekvemmelighet.

- Imponerende.
- Ikke veldig. Jeg var tvilende og redd. Det kom en utsending fra de tiltalte til Norge med kopi av interne politidokumenter for å vise at de hadde folk på innsiden og ville kunne ta meg. Han ble tatt av norsk politi mens han var på kontoret hos meg. Så dro jeg til England og vitnet. Til sammen ti ganger. Det var helt  virkelig. Jeg hadde væpnet vakt døgnet rundt, juryen ble skiftet fordi de infiltrerte den, det kom bombetrusler...

- Fikk du jobbet noe i denne tiden?
- Det hadde liten innvirkning på jobbingen.

- Har du hørt noe fra dem etterpå?
- Den siste rettssaken gikk i 1989. Etter det har jeg ikke hørt noe. De fikk lange dommer, den lengste var på 12 år, men de er jo ute for lengst nå.

- Har du merket noen ettervirkninger? Søvnmangel, angst eller mareritt?
- Nei. Til å begynne med var jeg nervøs. Selv det å plukke opp leker i hagen etter mørkets frembrudd var skummelt. Slik hadde jeg det i et par år, men etter det normaliserte livet seg.

- I Kapital på den tiden ble du presentert som en typisk "Askeladd i norsk næringsliv" med perfekt fortid, arbeidsnarkoman, sulten på suksess og Bermudashorts og skuddsikker vest som varemerke.
- Jeg jobbet mye. Ofte fra fire om morgenen til nesten midnatt. Syv dager i uken. Jeg var sulten – og ja, jeg hadde shorts og skuddsikker vest. Jeg kan ikke huske at Askeladden var slik kledd?

- Vi tar det fra starten. Du begynte som avisbud 12 år gammel?
- Det var min første kommersielle virksomhet, ja. Jeg hadde to morgenruter med Aftenposten. Det var ikke så langt. Kanskje åtte kilometer. Jeg sto opp klokken halv fem, for avisene måtte være ute til klokka seks. Det var dumt med den dødtimen mellom seks og syv, min barndoms drøm var at Aftenposten skulle gjøre om leveringsfristen til klokka syv slik at jeg kunne sove en time lenger. Da jeg var fjorten gikk jeg opp til fire ruter og tjente en bra årslønn på det.

- Og deretter?
- Parallelt med avisrutene kjørte jeg diskotek, solgte melk og juice på skolen og importerte plater fra England. Alt jeg tjente gikk til stadig større diskotekanlegg. Da jeg var atten gikk far konkurs, huset ble solgt og hjemmet gikk i oppløsning. Jeg leide meg en leilighet og flyttet sammen med far og bror. Droppet skolen og jobbet med mobile diskotek rundt i Norge. ”Rabbit Disco” og senere ”Rabbit Rock Mobile” - disko var ikke in på landet. Jeg leide hele idrettshallen i Mo i Rana og det kom åtte betalende, det var ikke mye stas. Det gikk jævlig dårlig det første året, så jeg måtte øke til seks morgenruter for å få det til å gå rundt. Jeg syntes jeg hadde mange gode ideer, men det var ikke en kjeft som kom.

- Oi.
- I 1982, 21 år gammel, hadde jeg mitt første bra år. Av overskuddet kjøpte jeg en boligtomt i Bærum av faren til Giertsen.

- Thomas Giertsen?
- Ja, Thomas ”bodde” hos meg etter skolen som gutt. Digget diskoutstyr og store høyttalere. Avtalen jeg gjorde med faren var at hvis jeg kjøpte tomten, så skulle han lære meg å bygge hus. Jeg tok over før jul og skulle sette grunnmuren første juledag. Romjula brukte jeg til å grave - de som hadde gjort grunnarbeidet hadde ikke gravd dypt nok. Rundt 30 kubikk med leire. Av faren til Thomas lærte jeg meg å mure grunnmur, sette inn vinduer, bygge tak, lage baderom, bygge peis og så videre. Det var et krevende år. Jeg solgte diskoutstyr og arrangerte diskoturneer på dagen og bygde hus på kvelden og natta.

- Og året etter?
- Diskotekvirksomheten vokste. Snart hadde jeg tre team på veien i Norge, Sverige og Danmark. Vi bygde diskotek og hadde arbeidsformidling av DJer. Skulle folk bygge diskotek kom jeg med en arkitekt, hadde mobil fax i bilen og sendte skissene til en leverandør i England som sendte et prisoverslag tilbake, så skrev vi kontrakt og dundret videre. I 1986, da jeg var 25 år gammel, omsatte vi for rundt 22 millioner og hadde 6-7 millioner i resultat.

- Har du kontakt med Vegard Ulvang, Stein P. Aasheim og resten av gjengen du klatret ”Fem Fjell” med?
- Nesten ikke.

- Du nådde flest topper av hele gjengen, inkludert Arne Næss jr.
- Jeg og Odd Eliassen nådde fire topper hver. Men det var bare en tilfeldighet at vi fikk flest. Vegard måtte hjem, han var supersprek og hadde fulgt oss lett.

- Du slo jo Vegard over Grønland.
- Ja, men også det var litt tilfeldig. I 1991 krysset vi innlandsisen på Grønland på 12 dager og 23 timer, som var rekord den gang. Vi gikk 4,3 mil om dagen i gjennomsnitt. Etter oss begynte folk å dra til Grønland for å sette rekorder. Knut Holmann og Egil Nilsen senket tiden til 9 dager og 4 timer våren 2002. Da bestemte vi oss for å samle halvparten av det gamle ”Blues Brothers-laget” med meg og Odd Harald Hauge pluss min beste venn Trond Hilde. Vi gikk på 8 dager og 9 timer. Den står fortsatt. Vi gikk syv mil om dagen. Det var et helvete. De siste 30 timene gikk vi 188 kilometer. Det var laaangt.

- Hvor sliten er man da?
- Energien kommer og går. Jeg er sprek tidlig om morgenen og i 10-12 timer, deretter får jeg en vond periode med lavt blodsukker, hvor jeg er lei meg og synes det er vanskelig å finne noen mening med slitet. Da hjelper det å ha hatt vondt før. Å vite at det går over. Et par timer etter midnatt blir jeg igjen morgensterk. Da kan jeg gjøre nye 12 timer.

- Hva om noen slår rekorden deres?
- Jeg har en backup-plan.

- Men du er 48 år nå.
- Det er ingen fordel, men heller ikke umulig. De som slår oss er sikkert bedre skiløpere. Vi må gå på deres tider og gå lenger ned i kjelleren hver eneste dag. Det kommer til å gjøre vondt. En slik tur handler mye om disiplin og smerte. Da vi satt rekorden tok vi tre minutter pause hver andre time. Smøre ski eller pisse. Begge deler tok for lang tid. Neste gang må vi gå med smørefri ski og kateter.

- Kan alle gå på ski over Grønland?
- Å gå over Grønland er lett. Bruker man 18-25 dager er det en flott, lang påskeferie med mye fint vær, og man kommer fram solbrun og sterk. Å gå over Grønland er kun hardt om man presser tiden.

- Du har skrevet bøker fra klatreekspedisjoner til fjerne himmelstrøk. På veggene dine henger bilder fra loddrette fjellvegger. Du har besteget bratte fjell på seks kontinenter, har rekorden på ski over Grønland, har kjørt Paris-Dakarrallyet med fantastisk resultat og bygd opp en enorm formue. Hva driver deg?
- Jeg ble født med mye energi. Jeg våkner tidlig og gleder meg til hver dag. På ski eller på jobb.

- Aldri lange morgener i ”skje”?
- Jeg elsker dobbel dyne og det å ligge i skje, det synes jeg er superkos og kan faktisk bli liggende noen minutter ekstra. Jeg husker jeg kjøpte med doble dyner i England i 1987, før det fantes i Norge og ga det i julegave til venner og familie. For å fremme kos i sengen.

- Nok følelser. Hvordan gikk du fra discokonge til eiendomsmagnat?
- Jeg kjøpte min første bygård i 1994, den kostet seks millioner, og var helt i grenseland av hva jeg klarte å finansiere. Jeg stod i spagaten. Neste kjøp var først to år senere, i 1996. Jeg kjøpte én bygård i april, én i mai og én i juni. Så gikk det ett år før jeg kjøpte tre til. Året etter landet jeg et par-tre til. Så var det ganske rolig en stund, før jeg kjøpte litt til i 2000. Jeg var vel oppe i rundt 20 bygårder på den tiden, før det tok av da jeg sammen med ABG Sundal Collier kjøpte 1 744 kommunale boliger av Oslo kommune i 2001.

- Som dere kjøpte for 7 600 kroner kvadratmeteren en tid der gjennomsnittsprisen for samme type leiligheter var på over 20 000 kroner.
- Feil. Det var slik Erling Folkvord resonnerte. Han delte på brutto kvadratmeter inkludert oppganger, loft og kjeller. Kvadratmeterpris for bolig regnes alltid på netto kvadratmeter, det vil si at vi betalte det dobbelte, eller cirka 15 000 per kvadratmeter.

- Aha.
- Det ble masse negativ presseoppmerksomhet rundt kjøpet, og flere runder i retten. Sundal Collier ville ikke ha den negative oppmerksomheten, så jeg kjøpte deres andel. Jeg kjøpte deretter Heimstaden, et svensk selskap med den gang 2 200 leiligheter. I dag har jeg samlet cirka 15 000 leiligheter.

- Du er glad i boliger!
- Bolig er genialt. Alle mennesker trenger et sted å bo. Alle vet hva en bolig er, boliger forblir like over lang tid og boliger kan ikke digitaliseres bort. Og selv om vi i Norge skulle få 20 prosent arbeidsledighet, vil de ledige få stønad til å betale husleie. Det er en av de sikreste kontantstrømmene som finnes. Eneste måten etterspørselen kan reduseres på, er om enslige flytter sammen, om mange forlater landet eller det blir en stor nybygging. Ikke noe av dette ser ut til å slå til - markedsutsiktene ser bra ut i forhold til verdistiging og kontantstrøm. Jeg er trygghetsorientert. Enten jeg henger i en fjellvegg eller jeg driver business. Jeg trives med å mestre tilsynelatende farlige og vanskelige problemer en trygg måte.

- Hvor mye gjeld har du?
- Gjeldsgraden er drøyt 60 prosent.

- Du er søkkrik!
- Ja.

- Regne, regne. Du er med andre ord god for rundt syv milliarder kroner?
- Nei, det er for mye. De fire milliardene som ble anslått i finanspressen sist er mer enn nok.

- Kan man bli milliardær uten å ha noen lik i lasten?
- Ja.

- Virkelig?
- Man må da ikke ta livet av noen for å tjene penger?

- Men du har vel gått over noen lik?
- Du mener først ta livet av dem og så gå over dem? En slags finansiell parallell til å gå over Grønland på ski? Nei, det er ikke nødvendig å gå over lik for å tjene penger.

- Det er ingenting du kunne tenkt deg å gjort om igjen sånn rent forretningsmoralmessig?
- Nei. I hvert fall ikke mye. Min formue er i liten grad skapt i kamp med andre. Noen ganger har våre gode kjøp vært tilsvarende dårlige salg for selger, men i all hovedsak er det femdoblingen av boligbygårdsprisene fra begynnelsen av 90-tallet og frem til i dag som har lagt grunnlaget. Samt konvertering fra leiegårder til enkeltleiligheter i Sverige.

- Hva med konkursen i Vest Invest?
- Jeg solgte diskofirmaet til Vest Invest i 1986, og ble daglig leder i Vest Invest sommeren 1987. Årsaken til konkursen var sammensatt og oppstod før min tid som leder. Oppgjøret for salget av mitt gamle firma sto fortsatt i Vest Invest-aksjer. Jeg var ekstremt blakk i 1988 da Vest Invest gikk konkurs.

- Uff, for noe dritt.
- Egentlig ikke. Gleden ligger i å skape, ikke i å ha.

- Har du uvenner?
- Ingen jeg vet om.

- Du kjøpte sammen med Odd Harald Hauge ”Restaurant Huset” på Svalbard med en av Nord-Europas største vinkjellere.
- Stemmer.

- Hvor mange av de 23 000 vinflaskene har du drukket?
- Altfor få.

- Hvorfor kjøpte du restaurant på Svalbard?
- Det var en innskytelse. Av kjærlighet for Svalbard. Samtidig ønsket jeg det skulle bli en fantastisk grunn til å være mer der oppe. Det har bare delvis slått til.

- Hva er din favorittvin?
- Jeg er verken kjenner eller samler, men elsker solrike hvitvinslunsjer på Tollboden i Kragerø. Med fete Chabliser på store flasker. Jeg drikket helst en Magnum les Preuses fra 1987 eller 1996, den kostet seks-syv hundre på polet for noen år siden. Vin bør ikke være dyrere enn det.

- Da var det på tide å komme oss over på motorsport. For eksempel da du rett før mål på en etappe i Egypt, etter å ha kjørt feilfritt i flere hundre kilometer, så deg til siden i om lag to tideler. Og i mer enn 130 km/t traff en dump, og bilen fløy 25 meter i lufta før du rullet to ganger og etterpå krabbet ut av vraket uskadd.
- Det skjer fort. Lærdommen er å ALDRI slippe fokus eller blunke. Jeg har knust fem biler slik. Det er en jævlig følelse. Frykten frem til bilen lander første gang. Overlever vi? Bilen treffer bakken, tar av og treffer bakken igjen. Når bilen lander for fjerde gang og jeg fortsatt lever, tenker jeg at det vil gå bra. Hvis det ikke begynner å brenne. Og så blir jeg forbanna over at jeg kunne kjøre så dårlig.

- Du var den første nordmannen som fullførte verdens tøffeste rally, Paris-Dakar, med bil.
- Ja.

- Hvorfor bilsport?
- Opprinnelig kun for eventyret, men etter hvert ble jeg bitt av basillen. Veldig bitt. De siste tre årene har jeg månedspendlet til Sør-Afrika. Trent og kjørt løp. Det er en rå tredimensjonal opplevelse å ha 160 kilometer i timen i lufta over bakketoppen, for så å oppdage at veien går krapt til venstre 100 meter lenger fram med stup på utsiden. Bremsen gjennom gulvet, stive hjul fram mot svingen, gå på gassen i siste sekund, kjenne at sammenklemte dempere frigis og hjulene får feste. Bakparten kommer ut og forhjulene drar meg rundt svingen. Mer gass og så er jeg gjennom.

- Oi.
- Jeg hadde aldri turt å sitte på med meg selv, hvor kartlesere får motet sitt fra skulle jeg gjerne visst.

- Men privat putrer du rundt i en tolv år gammel folkevognbuss.
- Ja. Den er perfekt. Vanskelig å kjøre så fort at jeg mister lappen, og masse plass til å overnatte hvis jeg vil det.

- Du har ambisjoner om å vinne Paris-Dakar rallyet?
- Min beste plassering er nummer fire og selv det var langt bedre enn hva både jeg og andre hadde trodd var mulig. Bedre enn det kan bli svært vanskelig.

- Men ikke umulig.
- Nesten.

- Du slo Ullevålseter så det holdt, men det er jo bare han man leser om.
- Ikke så det holdt, men ja – jeg fikk bedre plassering i fjor. Pål Anders lever av å kjøre sykkel, og har gjort det i mange år. Han er god og det er naturlig at pressen skriver om det. Jeg kjører for min egen del og trenger ikke å promotere meg selv.

- Skal du kjøre i 2010?
- Nei. Jeg venter på at min nye bil skal bli klar, og planlegger å kjøre i 2011. Forhåpentligvis kommer da rallyet tilbake til Afrika.

- Da du bestemte deg for å satse i 2006 tok du en telefon til eks-verdensmester Ari Vatanen i Finland. Hvordan fikk du tak i det nummeret?
- Mitt ordtak er "ingen respekt og all respekt". Det betyr at jeg kan drømme meg til hva som helst. Og at jeg kan få tak i et telefonnummer med litt innsats. All respekt er å vise stor respekt for det høye målet jeg har satt meg. Det betyr forberedelser og trening. I all respekt ligger det også at det er lov å snu.

- Og Ari?
- Ari var mestvinnende i Paris-Dakar-historien og fra Finland. Jeg tenkte at siden jeg var nordmann og skulle delta, ville han være interessert i å ta en prat. Det var han. Så dro jeg til Finland. Og kjørte bil med Ari i tre dager. Og lærte mye.

- Og sønnen din følger i dine bilspor?
- Han kjørte Dakar i 2007. Mest for opplevelsen. Utover det har han ikke kjørt andre billøp.

- Dere kjør te båt racet Round Britain sammen?
- Han kjørte. Jeg holdt meg fast og navigerte. Vi hadde en Goldfish 36 som ikke var helt ferdig testet. Når drevene ikke røyk så vant vi etapper, men sammenlagt ble det dårlig.

- Og så var det den tomten din på Snarøya som du kjøpte for 46 millioner og hvor du skal bygge drømmehuset før du fyller 50 år?
- Byggetillatelsen er på plass, men jeg rekker ikke 50-årsdagen. Frem til huset står ferdig, ligger jeg der med båten og nyter den landlige følelsen helt ytterst på odden.

- Dessuten har du jo fantastiske hus både i Sør-Afrika og flere steder i Norge.
- Altfor mange hus.

- Ok. Da står det bare to spørsmål igjen. Er du ensom?
- Ofte alene, men sjeldent ensom.

- Er du lykkelig?
- Ofte, men ikke alltid. Og denne variasjonen er livets byggesten. Personlig utvikling skjer gjennom smerte – når vi har det godt ønsker vi ingen endringer.