Gudfaren

Foto: Sebastian Ludvigsen/Tinagent

- Hvor mange ganger har du vært gift?
- Jeg har vært gift fem ganger.
- Jeg trodde det var seks?
- Ah, det er seks ganger. Du har rett.

Håndtrykket til Che Guevara, handelen med Rolling Stones, skilsmissene og julingen med balltre. Det er noen ting teppehandler og kongehus-affilerte Mahmoud Maktabi ikke glemmer. Og Gud glemmer ikke Mahmoud.

- Jeg er Mahmoud. Folk må si hva de mener om meg, jeg kan ikke si hva jeg mener om meg selv. Spør ti personer, og de gir deg ti forskjellige svar.

- Hva gjør du om dagen?
- Jeg hjelper min datter Celine, for hun har fått hele businessen. Hun har hatt den før, men nå har hun snart fått all kunnskapen hun trenger. Det er det beste for meg, for jeg skal reise snart. Jeg reiser så mye nå. Jeg kommer og går hele tiden. Jeg er i Libanon og Egypt hele tiden.

- Hva gjør du der?
- Jeg prøver å kose meg så mye jeg kan. Livet er så kort. Jeg er på den siste togstasjonen nå.

- Hvordan koser du deg?
- Med venner. På stranden. Jeg soler meg. Jeg kjører båt. Jeg spiser godt.

- Hvor mange ganger har du egentlig vært gift?
- Jeg har vært gift fem ganger.

- Jeg trodde det var seks?
- Ah, det er seks ganger. Du har rett.

- Og du skilte deg med en dame fordi hun hadde vært i lommeboken din?
- Ja. En gang. Ja. Hun franske.

- Hva skjedde?
- Hun er fransk. En meget kjent gullsmed, hun driver sin egen forretning. Hun fant et telefonnummer i min lommebok. Det var datteren til min venn, men hun trodde det var min venninne. Hun sa hun hadde funnet lappen på gulvet, men jeg visste det var løgn. Jeg spurte om hun hadde vært i lommeboken min, hun nektet. Hun løy. Da flyttet jeg ut. Jeg dro til Cannes. Jeg trengte ferie. Jeg så henne igjen året etter, men da var vi skilt.

- Har du blod på hendene?
- Nei. Jeg har aldri vært interessert i å ha det. Jeg har levd med krig før jeg kom til Norge. Det var borgerkrigen i Libanon i 1958. Jeg var 18 år og deltok av mange årsaker.

- Drepte du noen?
- Det er ikke min jobb.

- Hva betyr det?
- Det er ikke jobben min å drepe folk.

- I en krig er det vel det?
- Det beste er å leve, og ikke dø. I krig er det bedre å være feig og unnslippe tusen ganger enn å være helt én gang og bli skutt.

- Så du drepte ingen.
- Nei, jeg er ikke interessert i å drepe noen.

- Fortell om arret i pannen.
- Jeg slåss.

- Ble du ikke torturert?
- Jo, det er riktig. Jeg ble tatt av motstanderen under borgerkrigen. De ville ha meg til å prate om noe jeg ikke hadde peiling på. Jeg fikk pent juling. Meget pent. De slo meg med et balltre. De slo meg så tennene gikk gjennom tungen. Jeg kunne ikke snakke på en stund. Jeg var heldig. Det kunne gått mye verre.

"De slo meg med et balltre. De slo meg så tennene gikk gjennom tungen. Jeg kunne ikke snakke på en stund."

- Tenker du på det fortsatt?
- Hvert tiende år er det en spesiell tid. Da lærer man fra tidligere opplevelser. Den tortureringen gjenlever jeg noen ganger. Og jeg takker Gud for at jeg kom meg til Norge. Jeg var heldig og traff en norsk sjømann i Beirut, han fortalte om Skandinavia. Så dro jeg hit til Oslo og landet med fem dollar i lommen. To år senere hadde jeg egen teppebutikk… Jeg kommer fra en meget god og kjent familie. Vi er teppehandlere, kjent over hele verden.

- Hvor mange Maktabi-butikker finnes det i verden?
- Det er over 195 butikker nå.

- Hvem er Hassan Maktabi?
- Han er gudfaren for hele Maktabifamilien. Vi er en stamme. Han er lederen og bestemmer alt. Han er gjeteren og vi er lammene som følger ham.

- Du gjør som han sier?
- Ja, men nå er han død.

- Hvem er den nye sjefen?
- Den nye sjefen er Hadji Ali Maktabi, sønnen til min onkel. Han er cirka 76 år gammel.

- Hvordan styrer han deg?
- Vi kjøper varer sammen, han henter inn alle teppene til Beirut eller Sveit og vi andre kjøper fra han.

- Hvem er Iwan Maktabi?
- Det er sønnen av min onkel. Det er bare syv år siden han tok over en butikk i Beirut og Saudi-Arabia.

- Hva er Ali Akbar Maktabis private museum?
- Det er museet til faren min. Han var leder før. Før Hassan.

- Kan du bli sjef?
- Hvis jeg flytter til Beirut, ja.

"Jeg sa til Rolling Stones motherfucker, I don´t pay to come and see you. Det likte de."

- Vil du flytte?
- Nei, jeg vil komme og gå.

- Hvem er Amer Maktabi?
- Det er sønnen til søskenbarnet mitt. Han er også i Beirut og Teheran.

- Hvem er Nivine Maktabi?
- Datteren til datteren til søsteren min. Hun har utstillinger over hele verden. Hun er mer kunstner.

- Hvorfor husker Gud deg?
- Fordi han sendt meg til dette nydelige landet. Det er ingen problemer her.

- Kommer du til himmelen?
- Jeg trenger ikke. Jeg er i himmelen nå.

- Er du så lykkelig?
- Ja.

- Hva gjør deg mest lykkelig?
- Fred. At ting er rolig.

- Snakker du med kong Harald?
- Nei, jeg bare ser ham på TV-en.

- Det var mye oppstyr i libanesiske aviser, da datteren din giftet seg med faren til Mette Marits sønn Marius?
- Du kan ikke stoppe folk fra å snakke.

- Men får du mer respekt der nede på grunn av din kontakt med det norske kongehuset?
- Folk respekterer hva du gjør for dem og hva de gjør for deg. Jeg tror på én ting, at ingen er bedre mennesker enn andre. Vi er født på samme måte og forlater verden på samme måte. Enten hører man pene ting om seg selv eller så hører man stygge ting om seg selv. Jeg har fått beskjed om å skrive en bok om meg selv. Når jeg er i Alexandria i Egypt hender det at folk kommer fra hele verden for å treffe meg, jeg har truffet mange riktig flotte mennesker.

- Hva vil de med deg?
- De vil bli kjent med meg. Nå sist var det to meget kjente egyptiske skuespillere, Mahmoud Abdul Aziz og Mahmoud Hamida, som kom bort til meg på badestranden og fortalte at de hadde kommet for å treffe meg. De ble seks-syv dager i byen for å bli kjent med meg.

- Hvor kjent er du i Egypt?
- Jeg reiste en gang med den egyptiske ambassadøren i Kuwait fra Beirut til Kairo, og han ble sjokkert. I Kairo var det folk som kom fra politikammeret og hentet meg på trappen til flyet og skysset oss gjennom flyplassen. Jeg trengte ikke en gang å være innom passkontrollen. Spør de norske politimennene som har vært med meg på ferie til Sharm El-Sheikh, de kan fortelle deg mer.

- Hva skjedde?
- Spør dem om det. Jeg trenger ikke politi. Vi hadde norsk politi, åtte egyptiske politi og politiet på Hyatt Regency. Vi bruker ikke et håndkle på badestranden. Vi bruker syv-åtte håndklær hver. Vi har 15 til 20 solsenger og spiser og drikker og koser oss.

- Synes Marius det er stas?
- Alle synes det er stas.

- Hvordan er det når du er på besøk i Kairo?
- De beste stedene er Mondek, Pacha, Blue Nile og Buddha Bar. Jeg bor på Inter Continental hotel.

- Har du fremdeles noe urealiserte drømmer?
- Min drøm i dag er kun min helse.

"Jeg ble med henne til Marrakech og møtte hennes far. Han reddet senere kong Hassan av Marokko fra et attentat. Han kunne blitt min svigerfar."

- Har du noe forhold til Marokko?
- Ikke så mye. Jeg traff en jente i Malaga i 1973. Jeg var på Marbella Club hvor vi festet med Maria Calas, Onassis, Marlon Brando, Gina Lolobrigada og annen høy amerikansk og europeisk sosietet. Der traff jeg en marokkansk jente. Jeg ble med henne til Marrakech og møtte hennes far. Han reddet senere kong Hassan av Marokko fra et attentat. Han kunne blitt min svigerfar.

- Men kjærligheten tok slutt før det skjedde?
- Ja. Hun brukte mye dop. Det gikk ikke.

- Fortell om de norske narkohaiene du ga til politiet på 70- og 80-tallet.
- Det var den gangen jeg var tøff. I dag hadde jeg aldri turt. Jeg arbeidet med politiet helt åpent, og jeg tok ikke et øre betalt. Det ble stjålet 13 malerier, jeg hentet dem i Frankrike med Interpol. Tyveriet av Skrik blir ingenting sammenlignet med dette ranet. Ett av maleriene var av Rembrandt. Jeg er ikke interessert i å få penger for sånt.

- Hvorfor visste du det?
- Den tidligere bankdirektøren i Bergen Bank i Bygdøy Alle var involvert i ranet og ville selge meg maleriene, men jeg gikk til politiet.

- Hvorfor kontaktet han deg?
- Jeg deponerte penger fra butikken i banken hver dag, så han visste at jeg hadde mye penger. Han var også involvert da jeg kjøpte et armbånd som hadde tilhørt Greta Garbo for 120.000 kroner og byttet det mot en leilighet i Thomas Heftyes gate med en eiendomsmegler. Det var i 1981. Olav Hestenes var ranernes advokat.

- Hva skjedde med maleriene?
- Jeg tipset politiet og ble med dem til Frankrike for å møte selgerne. Mens selgerne møtte meg, la Interpol beslag på maleriene på ranernes hotellrom.

- Fortell om møtet med Che Guevara.
- Det var i Kairo. Jeg kaller han bare Ernesto. Han var en lovely guy. Det var i 1968. Han skulle ha med seg kubanske soldater til Afrika for å sloss mot belgierne i Kongo. Men så hadde han blitt oppdaget og var i Egypt en stund før han dro til Bolivia for å slåss der. Der ble han dessverre drept. Han er en legende. Jeg har det bildet av oss to et sted. Bare av å trykke hånden hans fikk jeg troen på ham og frihetskampen hans. Det er noen sekunder jeg aldri glemmer.

- Fortell om Rolling Stones.
- De var her. I butikken. En god gjeng. De kjøpte fem tepper. Jeg lærte noe av dem jeg aldri har hørt før. De flyr med seg ting fra hjemmene sine og får de satt opp på suitene, slik at de føler seg hjemme overalt. I tillegg shopper de masse over hele verden, og så åpner de ingenting før de kommer hjem. Det er ordentlig julekveld. Jeg ble invitert på VIP av dem. Jeg betalte ikke for konserten. Jeg sa til dem "motherfucker, I don´t pay to come and see you". Det likte de. Du møter forskjellige folk i livet. Noen vil du diskutere med og møte igjen, andre vil du bare glemme. Rolling Stones var en god gjeng.

- Har du møtt din venn Odd Nerdrum i det siste?
- Nei, det er lenge siden jeg har sett ham nå. Han er også et geni. Måten han går, kler seg, snakker. Før traff jeg ham ofte. Han var hjemme hos meg på Aker Brygge, han likte seg der. Han er en herlig fyr. Han har sin egen oppfatning av folk. Hehe. Kunstnere er veldig følsomme. Så mye følelser. Det er noe annet enn om man snakker med en professor eller danser eller maler. Mennesker er så forskjellige, man skulle tro noen var forskjellige dyr. Du lager pengene, men pengene lager ikke deg. Men det er Guds gave å bruke penger.

- Hæ? Ok. Har du Guds gave?
- Ja. Gud har gitt meg tillatelse til å bruke penger. Men alle har ikke fått den gaven, de menneskene kalles gjerrige.

- Er det sant at du ikke kan lese eller skrive?
- Hvorfor skulle jeg kunne det. Jeg trenger det ikke. Hadde jeg studert på skolen hadde jeg antakeligvis vært en annen i dag. Gud har gitt meg teppene og jeg tar godt vare på den gaven. Jeg har ikke penger i banken. Mine penger har jeg under føttene mine, teppene mine.