Big in Germany

Foto: Charlotte Spetalen

Bråk med nazister i Brumunddal, autografskriving i Tyskland og kontorfelleskap med Petter Stordalen på Frogner.

- Aksjeinvesteringene i studietiden gikk ganske bra helt til Noka Securities gikk konkurs, da tapte jeg alle pengene mine.

- Da ringte du vel bare Arthur og ba om mer?
- Nei, jeg trengte jo ikke det. Jeg hadde jobbet et år i militæret, på befalsskolen, og der tjente jeg ganske fint. Det var de pengene jeg brukte på aksjer, og det gikk jo kjempebra, helt til det ikke gikk kjempebra lenger. Men jeg trengte ikke de pengene, jeg hadde studielån og brukte egentlig ikke en krone på noe. Men det er litt tungt å tenke på at han som kjørte Noka på dunken er naboen min i dag.

- Har dere et godt forhold?
- Jeg har ikke hilst på han.

- Det er fortsatt et sårt punkt?
- Ja. Det er det. Det var noen hundre tusen, og det var vanvittige mye penger den gang. Men tiden leger alle sår og etter en stund som konsulent skjønte jeg at det var eiendom jeg brente for. Det var der interessen og engasjementet mitt var.

- Eiendom? Hvordan kan det være spennende?
- For det første er det noe veldig synlig. Man kan både ta på og se på eiendommer. Hvis du i tillegg er så heldig at du kan starte på blanke ark og bygge noe fra bunnen av, da er det virkelig morsomt.

- Når du er i New York - ser du på skyskrapere og ikke fotomodeller?
- Jeg ser kanskje rundt meg med litt andre øyne. Jeg ser heller på bygg og fasader og detaljer enn folk.

- Enn damer?
- Da ser jeg heller på biler.

- Uffda.
- Det er fordi kona skal lese dette, det er ingen fare for meg altså.

- Kona, ja, dere var high school sweethearts?
- Ikke egentlig. Vi møttes på slutten av studietiden i Bergen. Etter det trengte jeg ikke se på damer, jeg kunne bare følge med på bil. Men jeg tror vi begge er fornøyd med at møttes såpass seint og hadde rast litt fra oss.

- Begge hadde erfaring, men ingen hadde rukket å bli korrumpert, liksom?
- Haha. Nettopp.

- Vi var innom bil, hva var din første?
- En Mitsubishi Space Runner GLi. Jeg var veldig fornøyd. Og 18 år. Jeg slet ut håndbrekket på den bilen. Det må man regne med når man vokser opp i Brumunddal og helst vil kjøre mer sidelengs enn framover.

- Brumunddal er litt belastet. Var du nazist?
- Haha. Selvfølgelig ikke, men det var en ordentlig splittelse i bygda. Det var harde kamper mellom oss på den ene siden og nazistene på den andre, og det er fortsatt noen av de jevnaldrende som ikke hilser på meg.

- Fikk du bank?
- Nei, men det var nok mer tilfeldigheter.

- Hvordan er det å jobbe med Hallvard Flatland, da?
- Det er behagelig. Hallvard gjør som han får beskjed om.

- Ga du bank?
- Nei.

- Haha. Vi fortsetter med karrieren din.
- Etter konsulentjobben holdt jeg på med litt kjøp og salg av leiligheter med en kompis. Jeg hadde en klar drøm og ambisjon om å ha mitt eget og drive for meg selv. Men for å drive med eiendom må du ha kapital, og det hadde jeg ikke. Da må du lære deg å skaffe det, så da begynte jeg i bank. For det å kunne finansiere er en avgjørende nøkkel til å lykkes med eiendom.

- Kunne ikke faren din lære deg det, da?
- Jeg har lært masse av han, og vi har alltid hatt kontakt daglig. Men det var en veldig viktig greie for meg, patetisk viktig må jeg innrømme, å få til noe selv. Dessuten er det noe eget med å skjønne hvordan banker tenker, hva som er avgjørende for deres avgjørelser. Det var en meget god skole, for bankkundene mine var jo i den bransjen jeg selv ville inn i. Det var tre morsomme år i bank.

- Virkelig?
- Ja, det var dritkult, jeg drev med det jeg synes var aller mest spennende. Men etter hvert ble jeg frustrert, og det kom til et punkt hvor jeg følte jeg måtte ta steget. Jeg sluttet i 2004 og satte i gang for meg selv. Så kom jeg over et prosjekt på Høybråten. Det ble min første store satsing. 27 leiligheter. Jeg hadde en million selv og fikk lånt opp 30 millioner. Når jeg ser tilbake er jeg veldig fornøyd med at jeg fikk såpass av banken.

- Risikerte du å tape 30 millioner personlig?
- Nei, en ting jeg har lært av faren min, det er å aldri sette privaten på spill. Da er det bedre å la være.

- Hvordan gikk det?
- Det gikk bra. Det gjaldt å vente med å selge mest mulig slik at man fikk med seg oppgangen, men på slutten fikk markedet en liten knekk. Likevel endte jeg åtte millioner i pluss og det var jeg veldig fornøyd med.

- Tja, det er jo penger det og.
- Ja, og da hadde jeg lagt et bra grunnlag. Etter det begynte jeg for fullt å jobbe på Gaustatoppen. Et prosjekt fadern hadde initiert, men han hadde andre og bedre ting å holde på med, så han overlot det til meg. Jeg la ned vanvittig mye arbeid og tid der de neste tre årene. 2006, 2007, 2008. Der har vi nå kommet et godt stykke på vei med å lage en ny, flott, ski-destinasjon. Vi har investert 250 millioner der.

- De åtte millionene vokste raskt!
- Nei, nei. Vi startet med 50.000 hver. Far og jeg, og Hallvard Flatland. Et sånn prosjekt tar nesten en generasjon. De første årene gikk med til regulering, planlegging og prosjektering. Så solgt vi 60 tomter første vinteren og da var vi i gang. Nye tomtefelt og leilighetsprosjekter har fulgt på hele tiden har vi puttet pengene tilbake i selskapet. Det blir ikke noen penger å hygge seg med, men det er som sagt moro å bygge. På to og et halvt år har vi solgt og overlevert 115 tomter og 60 leiligheter, og dette er bare starten.

- På et tidspunkt ble faren din syk og du ble for alvor kastet ut på dypt vann.
- I 2005 ble fadern syk, da skulle vi akkurat begynne å bygge hotell i Stockholm. Clarion Sign, Choice sitt største hotell. Jeg tok over stafettpinnen og prøvde å holde tak i det prosjektet som best jeg kunne i den første fasen. Jeg og far har ingen ansatte, ingen organisasjon. Far har ikke en gang kontor. Men nå har i hvert fall jeg fått meg egen pult, Petter ga meg husrom.

- Har ikke du, fadern og Petter Stordalen startet et svært selskap sammen?
- Vi og Petter har samarbeidet i mange år, alle hoteller vi har bygd er drevet av Choice, og vi hadde flørtet med tanken om tettere samarbeid en stund. I fjor ble vi enige om at alle nye hoteller som skal bygges skal vi gjøre sammen. I regi av PASAB AS.

- Så akkurat som eks-stemor Wenche Myhre er du "big in Germany"?
- Haha. Fin sammenligning. Det kom faktisk over 230.000 tilskuere for å se årets løp.

- PASAB. Hmm. Petter Anker Stordalen er "PAS" og du og far deler på "AB"?
- Jepp.

- Jeg leste dere har fem milliarder i prosjekter på gang?
- Fadern og Petter liker å snakke om milliarder her og milliarder der, jeg liker bedre å ta det litt lungt. Det vi konkret har på trappene er cirka to milliarder i prosjekter. Men vi har ting på blokka for ytterligere tre milliarder, det stemmer.

- Det er langt fra 27 leiligheter og Noka-konkurs. Må du klype deg i armen når du tenker på
summene du styrer med?
- Nei, egentlig ikke. Man venner seg til. Man kan ikke tenke på sånne ting, jeg tenker på utforming, hvordan hotellet skal fungere, hva slags image det skal ha, hvilke kunder vi skal nå, hvordan interiøret skal være.

- Hvordan er det å sitte på kontor med Stordalen. Det må ha vært en brå overgang fra bankjobben?
- Jeg har vendt meg til det. Det er ikke alltid like effektivt når han er til stede, men desto mer underholdende og inspirerende. Og som et resultat, mye kontorarbeid på natterstid. Haha. Petter er inspirerende og befriende, han er ikke…han har full tillit og blander seg ikke borti i det hele tatt. Det er…det er…ehhh…det er bare engasjerende rett og slett!

- Hvordan er det å jobbe med Hallvard Flatland, da?
- Det er behagelig. Hallvard gjør som han får beskjed om.

- Maser han på at du skal få bart?
- Nei, da hadde han kommet til kort.

- Hva med Røkke?
- Hva skal jeg si om det? Jeg er supergira om dagen med tanke på å sette i gang hotellprosjektet på Oppdal som vi gjør fifty-fifty med han. Nå er spaden stukket i jorden, det ikke er noen vei tilbake og vi skal skape et produkt og en identitet og forme et stort bygg. Det pirrer i magen.

- Det er det beste?
- Ja! Man har et kontinuerlig sug i magen i noen måneder til det meste av ting er landet og på plass, og så kjenner du suget komme tilbake når det begynner å nærme seg ferdigstillelse og du ser alt du har forestilt deg bli virkelighet. Det er et ordentlig kick!

- Men hvordan er det å jobbe med Røkke?
- Vi jobber jo ikke sammen direkte. Men han er en utrolig trivelig kar. Det blir spennende å utvikle og eie et prosjekt sammen.

- Tror du han er forbanna?
- Hvis han har god grunn til det, så blir han sikkert det. I likhet med meg.

- Du virker da så avbalansert.
- Det skjer en sjelden gang.

"Fadern og Petter Stordalen liker å snakke om milliarder her og milliarder der, jeg liker bedre å ta det litt lungt. "

- Når var du Røkke-forbanna sist?
- Det var for halvannen uke siden da jeg oppdaget at arkitekten hadde plassert to takavløp på det nye hotellet på Gardermoen totalt feil. Da ble jeg forbanna. Skikkelig forbanna.

- Men du, faren din. Det er jo helt fantastisk at en av landets fremste forretningsmenn greier seg med kun mobiltelefon og faksmaskinen på tilfeldige hotell.
- Ja, det er det. Men mail er jo noe herk. Det er få ting som gjør meg mer deprimert enn å åpne mailboksen og se mailene renne inn.

- Hva er ambisjonene dine?
- Det er å ha det bra med de rundt meg, og meg selv. Og å få drive med det jeg liker aller best, skape bygg som fungerer til formålet og er varige. Ting jeg kan se på ti år senere og fortsatt være fornøyd med. Og å få kjørt litt bilrace.

- Ingen ambisjoner om å bygge verdens feteste hotell?
- Jeg er ikke der. Men jeg skal ikke legge skjul på at det å ha det største, flotteste hotellet i Stockholm, Clarion Hotel Sign, det gir meg glede. Jeg må alltid innom der når jeg er i Stockholm. Jeg skal dit på onsdag - og det ser jeg fram til.

- Penger og sånt, hva betyr det for deg?
- Jeg er jo en ganske enkel sjel.

- Er du det?
- Ja, jeg er det. Jeg har ikke noen store materielle drømmer.

- Rent bortsett fra den Audi Q7-en som du la ut til salg for 1,1 millioner etter tre måneders
bruk?
- Bil er min store last her i livet, der unner jeg meg litt. Nå kjører jeg BMW X6, utover det er jeg fornøyd med å bo greit og spise greit.

- Det er mer skapertrangen som driver deg?
- Så lenge det ikke er noe sug inni meg etter å bli størst, rikest eller veldig synlig, tror jeg heller ikke det ville gjort meg lykkelig å strebe etter det.

- Du må egentlig være ganske lykkelig du, da?
- Ja. Men det er ikke dermed sagt at man til enhver tid er tilfreds. Man har en trang etter å komme videre og få til mer. Stadig erobre nytt land i form av prosjekter.

- Og for hvert år eier du og fadern stadig flere og stadig mer gjeldfrie hoteller. Når fadern klokker inn i pensjonist-tilværelsen vil du råde over enorme verdier og være en enda større og enda mektigere Buchardt enn det han er.
- Tja, men han er han og jeg er jeg. Det er veldig mange områder det skal mye til å overgå han på.

- Som hva da?
- Han er enormt overbevisende og viljesterk og han har et vinnende sjarmerende vesen som stort sett får til det han vil.

- Hva er ditt favoritthotell?
- Det blir Comfort Hotel Runway på Gardermoen, det er ferdig i januar 2010 med 303 rom. Det er mitt hjertebarn.

- Ikke mer enn Høybråten, vel?
- Nei, det har du nok rett i.

- Hva er din favorittklokke?
- Panerai. De har holdt designen stort sett uendret siden 40-50-tallet, den er ikke så veldig eksponert.

- Den reflekterer deg litt, føler du?
- Ja. Men ikke alderen, da.

- Favorittbil, da?
- Det er så enkelt som Porsche 911, men det finnes fantastisk mange kule biler.

- Du kjører billøp?
- Ja, vi kjører på bane, rundt og rundt. Såkalte langdistranseløp som varer i fra fire til tjuefire timer.

- Hva slags biler?
- Porsche, Audi, Lamborgini, BMW, men jeg kjører en BMW 3-serie.

- Hva er gjennomsnittsfarten?
- Gjennom 24 timer med sjåfør-, dekk-, og drivstoffskifte hver andre time, blir gjennomsnittfarten inkludert pit-stop rundt 160 kilometer i timen. Vi kjører alle løpene på Nürburgring, det er verdens heftigste racerbane.

- Hvor fort kjører dere på strekkene?
- 250 kilometer i timen, men det er ikke det som gir kicket, det er det g-kreftene ved oppbremsing og raske svinger som gjør.

- Er dere sponset?
- Vi har holdt på i tre år og er sponset nok til å få dekket utgiftene, så da kan jeg gjøre det med god samvittighet

- Mens ozonlaget griner.
- Nei, jeg tror ikke det. Vi kjører faktisk på diesel for å redusere utslippene mest mulig.

- Hva slags konkurranse er det egentlig?
- Vi kjører det tyske mesterskapet. Vi vant vår klasse i 24 timers løpet i år, og i Tyskland er det stort.

- Så akkurat som eks-stemor Wenche Myhre er du "big in Germany"?
- Haha. Fin sammenligning. Det kom faktisk over 230.000 tilskuere for å se årets løp.

- Og du vant?
- Ja, vår klasse

- Er det groupies og fullt trøkk?
- Nja, det er mest autografer.