Gjenoppstandelsen Aylar

Foto: Tove Sivertsen

Stylist: Line Liserud

Hår og make-up: Miriam Studim/Dugg/Pudder/Youngblood

Det måtte litt kjærlighet, ett år på skolebenken og noen offentlige tabber til, men nå er den nye Aylar her. Vi fløy henne til Tanger i Marokko for en alvorsprat.

"Hver gang jeg møter nye mennesker blir jeg påminnet fortiden, den henger over meg som en mørk sky."

- Uff, jeg er så lite klar for dette intervjuet - det har vært høyt tempo i dag. Jeg er kjempestresset og har tusen ting jeg må rekke å gjøre før jeg tar fatt på ferien. Jeg reiser til Istanbul i morgen, og deretter til Mallorca for å skyte min femte video for Basshunter. Jeg blir borte i over en måned. All work and no play makes Aylar a dull girl. Hehe…

- I forrige nummer av MASSIV uttalte Morten Harket at han på innspillingen av filmen "Barnevandreren" hadde lekt med deg mens Alexander Rybak hadde sett på.
- Hm, hva mente han med det?

- Det må jo du vite?
- Haha! Nei, det gjør jeg absolutt ikke! I filmen er vi er en sigøynerfamilie, der Morten er faren, mens jeg er stemoren til Rybak. Vi medvirker i noen scener sammen, og det er den eneste leken jeg har vært med på.

- Snakket dere mye sammen mellom innspillingene?
- Selvfølgelig gjorde vi det.

- Hva snakket du med Morten Harket om?
- Åh! Jeg har hukommelse som en gullfisk. Jeg husker ikke hva vi snakket om, men det var sikkert noe gøy. Det var mye venting mellom opptakene, og det var alltid like hyggelig å prate ham.

- Hva mente han med at dere lekte foran Rybak, da?
- Morten er mystisk. Det er ikke alltid like lett å forstå hva han mener. Kanskje du heller skulle ta det med ham?

- Apropos Rybak, han spiller sønnen din - og så var han forelsket i deg samtidig. Kleint opplegg?
- Nå er du litt vel fantasifull. Hva skal jeg si? Rybak har nok aldri vært forelsket i meg, men det stemmer at han har sagt mye pent om meg i pressen.

- Han uttalte at han ikke prøvde seg fordi du hadde kjæreste?
- Hehe, ja, han sa visst det. Tror uansett ikke han var forelsket i meg.

"Når det roer seg blir jeg nesten litt stresset, jeg føler at verden går videre uten meg."

- Synes du han er attraktiv?
- Jeg husker Her og Nå spurte meg om det der. Da var jeg dum og svarte at han er en veldig pen gutt med et stort talent, og at jeg ble smigret av alt det fine han hadde uttalt om meg. Det ble et forsideoppslag. Men det tar jeg på min kappe. Det var uklokt av meg å fore pressen med en uttalelse de lett kunne forvrenge.

- Så egentlig er du ikke interessert i Alexander?
- Så klart ikke, men jeg står for det jeg har sagt; jeg synes han er en talentfull og pen gutt.

- Det har vært mye omtale av ditt comeback på skolebenken. Er du ferdig utlært nå?
- Pøh. Den som føler seg ferdig utlært er ikke utlært, men ferdig. Hehe. Jeg har lang vei igjen. Jeg ønsker å gå for høyere studier, men har ennå ikke bestemt meg for hva jeg vil bli. Derfor vil jeg bruke det kommende året til å ta alle realfagene i tillegg til de resterende studiekompetansefagene.

- Hva skal du med realfag?
- Jeg skal bli rakettforsker vel! Jeg skal ta fordypning i fysikk, kjemi, biologi og matte. Hei, hvorfor lager du grimaser? Du skjønner vel at med realfag så får du realfagspoeng – og noen studier som for eksempel astrofysikk, medisin og odontologi krever fysikk og kjemi for å komme inn. Med realfagspoeng får jeg både økt antall studiepoeng, og jeg kan holde døren på gløtt for å bli astro-fysiker.

- Men skal ikke du bli popstjerne?
- Jo, det også!

- Du har et plateselskap du jobber med?
- Hehe, ingen kommentar!

- Men du er i forhandlinger?
- Har fremdeles ingen kommentar.

- Kom igjen. Den første musikkvideoen din med Basshunter var den mest sette videoen på Youtube i 2008, sett av over 60 millioner på Youtube alene. Du og de engelskmennene har noe lurt på gang, det vet jeg. Legg fakta på bordet!
- Den som venter får se.

- Men noen betaler sangpedagog for deg?
- Ja.

- Hvor paranoid er du?
- Jeg har vært ganske paranoid. De første årene i rampelyset var veldig vanskelige, men nå som jeg skjermer privatlivet mitt og fokuserer på andre ting enn å skape overskrifter, så er paranoiaen på et minimum. Men noe henger igjen, så jeg er nok ikke helt friskmeldt.

- Går du til psykolog?
- Nei. Men jeg er åpen om at jeg gikk til behandling hos psykolog etter at jeg kom hjem fra USA i 2002.

- Ja vel?
- Som treåring kom jeg til Norge fra Iran som politisk flyktning. Jeg bodde på en rekke forskjellige asylmottak, jeg “mistet” begge foreldrene mine og bodde på ulike barnehjem for senere å få meg en norsk fosterfamilie. Senere hadde jeg et ufrivillig opphold på to år i Iran, som så ble avløst av et USA-opphold som førte med seg en voldtekt, rusproblemer og de mye omtalte voksenfilmene. Da sier det seg kanskje seg selv at jeg hadde litt på hjertet jeg trengte å få pratet om. Det er nå syv år siden, og det føles som om det tilhører et annet liv. Men det jeg var gjennom på den korte tiden endret livet mitt for alltid og la på mange måter grunnlaget for at jeg senere ble kjent som Aylar her hjemme.

"Noen vil kanskje reagere på det jeg sier nå, men jeg tror nesten hvem som helst som hadde gått gjennom det jeg har vært gjennom kunne ha endt opp med å ta de elendige valgene jeg tok."

- Du gikk på avrusing?
- Nei, jeg var ikke avhengig av rus, men brukte en del rusmidler da jeg var i USA for å flykte fra virkeligheten. Da jeg kom hjem til Norge den høsten trengte jeg profesjonell oppfølging. Men dette vil jeg helst ikke gå i detaljer på. Jeg trodde på en måte at jeg hadde det bra, men sannheten er vel at jeg egentlig følte at jeg ikke hadde noe å leve for lenger og derfor ikke brydde meg om meg selv.

- Har du lagt fortiden bak deg?
- Det ønsker jeg mer enn noe annet, men det vil aldri skje. Fortiden min møter jeg hver eneste dag. Hver gang jeg møter nye mennesker blir jeg påminnet fortiden, den henger over meg som en mørk sky. Det eneste jeg kan gjøre er å lære meg og leve med den. Derfor har jeg blitt mye mer bevisst på de valgene jeg tar. Nå er det jeg som styrer showet, fremtiden er i mine hender. Det er en av grunnene til at jeg har valgt å ta en utdannelse. Det er også viktig for meg å vise at jeg kan noe annet enn å se pen ut og provosere allmennheten gjennom lite gjennomtenkte PR-stunts, slik jeg gjorde før. Jeg drømmer om at jeg en dag kan slippe og hele tiden bli påminnet glamourkarrieren og de andre, verre, hendelsene jeg har opplevd. Jeg blir møtt med fordommer enda, og det vil jeg sikkert alltid bli, men med utdannelsen har jeg i det minste bevist ovenfor meg selv at jeg er mer enn bare en “tidligere glamourmodell”.

- Det virker som det funker, for jeg ser du blir avbildet med Mille-Marie Treschow og sveitseren Stein Erik Hagen?
- Hva mener du?

- Det er jo stadig bilder av dere i hyggelig passiar i Se og Hør. Det er ikke mye fordommer å
spore på de bildene.
- De er foreldrene til en god venn av meg. De fleste oppegående mennesker er veldig hyggelige og snille med meg. De har kanskje lettere for å forstå at ikke alle har hatt det like lett. Noen møter ekstra mye motgang og kommer skeivt ut, og fortjener en ny sjanse. Heldigvis opplever jeg at mange ser at jeg vil noe annet med livet mitt fremover, noe jeg har jobbet bevisst mot de siste årene. Uansett setter jeg veldig stor pris på å føle meg inkludert slik jeg gjorde under åpningen av Farris Bad.

- Hva skjedde egentlig med Robbie Williams?
- Åh! Må vi rippe opp i dette igjen?
Ok. Nå forteller jeg storyen for siste gang.

- Jeg glemte å spørre hvordan det har gått på skolen. Få karakterene!
- Hehe. Nei, har vi ikke pratet nok om skole?

- Men stemmer det at du hadde alt riktig på den skriftlige naturfag eksamen?
- Tja. På den skriftlige hadde jeg svart feil på ett spørsmål, men dette spørsmålet ble senere annullert fordi det var utenfor vårt skolepensum etter kunnskapsløftet.

- Og du fikk seks i muntlig samfunnsfag?
- Ja.

- Fem i historie?
- Hehe, ja.

- Flink jente!
- Takk, takk.

- Hva skjer på kjærestefronten?
- Mye bra, men det tilhører privatlivet.

- Hvordan er det å være Aylar på gata, da?
- Da jeg var mye omtalt i media var det vanskelig. Det ble fort for mye av det gode. Nå som jeg har holdt lavere profil får jeg også være mer i fred. Jeg merker selvsagt at folk kjenner meg igjen, også i utlandet faktisk, etter suksessen med musikkvideoene. Men det er ikke ute av kontroll slik det var før, med autografskriving og mobilbilder. Det er egentlig veldig deilig at det har roet seg ned, spesielt det å måtte bli avbildet sammen med helt ukjente personer var jeg lite fan av.

- Men ville du taklet ikke å være kjent?
- Det er fordeler og ulemper med å være kjent. Jeg tror jeg har blitt litt avhengig av godene ved det å være kjent, og jeg tror man lett kan bli litt avhengig av å være i fokus når man får så mye oppmerksomhet. Når det roer seg blir jeg nesten litt stresset, jeg føler at verden går videre uten meg. Det har jeg følt litt de siste to årene. Men bare litt. Samtidig er det livet jeg lever nå den beste investeringen jeg kan gjøre. Det er dette som er viktig for meg og min framtid. Jeg prøver å balansere det noe, for jeg vil fortsatt beholde godene.

- Flyet ditt fikk en humle i motoren og måtte snu på vei til Malaga tidligere i sommer?
- Vi skulle ned til Marokko og skyte disse bildene med MASSIV. Da klarte en humle å forstyrre den ene fartsmåleren på flyet, og det endte opp med at vi måtte snu. Jeg fikk knapt med meg hendelsen fordi jeg sov hele turen. Likevel klarte tabloidpressen å skape dramatikk og overskrifter ut av hendelsen.

- Finansmannen Idar Vollvik og advokat John Christian Elden var også på flyet?
- Ja, det var de. De satt på første klasse mens jeg satt bakerst i flyet på økonomiklasse betalt av dere. Hvorfor hadde jeg ikke førsteklassebillett? Hæ?! Hehe.

"Jeg har hatt en tragisk barndom og generelt et tragisk liv, men i dag føler jeg meg lykkelig"

- Haha. Finanskrise, vet du. Hvordan er det å være deg i dag?
- Det høres kanskje litt klisjé ut, men jeg har det bedre en noen gang. Det er digg å være halvveis til 50 og føle at livet er meningsfullt. Jeg vet hva jeg vil og jeg vet hvem jeg er. Det tok faktisk litt tid for meg å komme hit, men bedre sent enn aldri!

- Sant nok.
- Det er gøy å studere. Vel, ikke alt er like gøy, men det meste er spennende og lærerikt. Jeg hadde veldig godt av å komme meg på skolebenken! Jeg føler jeg har vokst og lært utrolig mye på kort tid. Nå skal jeg ta fordypning i mattematikk, kjemi, fysikk og biologi. Endelig kan jeg følge med på nyhetene uten å sitte igjen som et spørsmålstegn. Enda viktigere, nå interesserer jeg meg faktisk for nyheter og verden rundt meg.

- Hva lever du av nå da, det finnes vel mer lukrative yrker enn studenttilværelsen?
- Jeg jobber litt ved siden av studiene også, som frontfigur for klesmerket Christian Audigier i Norge. Jeg fikk tilbudet fra dem samtidig som jeg begynte å studere. De har vært veldig kule med meg. Og da er det lett å være kul tilbake. Gjennom jobben har jeg fått meg bil, lønn og en fet garderobe, så jeg kan ikke klage.

- Når du ser tilbake, hva er du flauest over?
- Det er fire ting jeg skulle vært foruten, som jeg angrer enormt på. Voksenfilmene, det vil si oppholdet i USA som var et sant helvete. Noen vil kanskje reagere på det jeg sier nå, men jeg tror nesten hvem som helst som hadde gått gjennom det jeg har vært gjennom kunne ha endt opp med å ta de elendige valgene jeg tok. Det er lett å stå utenfor å komme med kritikk, men når man selv ikke kan unne seg den luksusen å vurdere sin situasjon utenfra, så er det lett å ta feil valg med katastrofale følger. Jeg velger heller å fokusere på at jeg faktisk i dag føler at jeg har landet på bena. Det er jeg stolt av.

- Bra.
- Av ting som har skjedd siden jeg "slo gjennom" som Aylar, så skulle jeg gjerne ha spart meg for storyen om Robbie Williams, bildene jeg tok i Karl Johan til en flau katalog som heldigvis aldri ble noe av, og da jeg og Helene Rask satt som dum og dummere hos Fredrik Skavlan på "Først og Sist". Disse fire tingene skammer jeg meg spesielt over!

- Hva skjedde egentlig med Robbie?
- Åh! Må vi rippe opp i dette igjen? Nå forteller jeg storyen for siste gang. Altså, Lene Alexandra klinte med han på en nattklubb etter at han hadde hatt konsert her i Oslo. Så fikk vi nøkkel til rommet til gutta i bandet, ikke hans eget rom altså. Men vi gikk aldri inn på rommet, vi bare skrøt på oss en natt med Robbie for å få oppmerksomhet. Noe vi fikk i bøtter og spann. Det morsomme her er at etter musikkvideosuksessen jeg har hatt i England, har engelske journalister forsøkt å få meg til å fortelle storyen og stå for den, selv om de vet den ikke stemmer. Jeg må presisere at det er fem lange og lærerike år siden nå, så jeg håper vi snart blir tilgitt. Jeg gikk over lik for å få oppmerksomhet den gangen. Vi ble også lovet en stor sum penger av den engelske tabloidavisen The Sun for ”kiss & tell”-storyen vår, men det fikk vi aldri. Det var Se og Hør som solgte bildene og intervjuet av oss til den engelske pressen den gangen, så kanskje det var de som endte opp med pengene. Vi satt igjen med skammen. ”Carma goes around”, som det heter. Hehe.

- Skam og en viss kjendisstatus i England. Nå blir det ny Basshunter video?
- Jepp, den femte videoen jeg gjør for dem. Men Basshunters sjette. Jeg var med i de fire første videoene, og de fikk enorm oppmerksomhet. Den femte videoen fikk verken den tidligere regissøren Alex Herron eller jeg tilbud om å ta del i, og da gikk det som det gikk.

- Den gikk ikke så bra med andre ord?
- Nope! Derfor ble Alex Herron og Aylar hyret inn igjen til denne sjette Basshunter-vidoen. Får krysse fingrene for at denne videoen gjør det godt slik at vi får bevist Alex/Aylar-faktoren. Hehe.

- Det står ikke på selvtilliten?
- Haha. Nei, kanskje ikke på akkurat den greia der.

- Hvor er du om 10 år. Har du barn?
- Ja. Jeg ønsker meg en stor familie. Det hadde vært stas med to gutter og to jenter, men det er nok mer realistisk at jeg ender opp med to unger. Jeg er ganske alene i Norge vet du. Jeg har vært så heldig som vokste opp hos gode fosterforeldre som jeg ser på som mine foreldre, og en fosterbror og tante, pluss et vennepar som også ser på som min familie. Uten disse hadde jeg vært veldig ensom. Jeg har ikke kontakt med min biologiske mor og hennes familie, og min biologiske far bor i Iran, og da sier det seg selv at det ikke er lett å holde tett kontakt.

- Er du lykkelig?
- Ja, det er jeg. Jeg har hatt en tragisk barndom og generelt et tragisk liv, men i dag føler jeg meg lykkelig, og med utdannelsen på plass tror jeg også at jeg sikrer meg en slags evig lykke. Hvis jeg sammenligner meg selv med andre så er det lite jeg har å klage over i dag. Jeg har det trygt og stabilt. Jeg har noe og noen å våkne opp til hver morgen. Jeg ambisjoner og mål jeg vil nå. Det funker for meg. Det er mer meningsfullt å leve nå enn det har vært noen gang før.

- Har du noen gang tenkt at livet ikke er verdt å leve?
- Ja, jeg hadde mine første selvmordstanker da jeg var rundt 13 år og hatt det utallige ganger helt til voksen alder. Nå har jeg mer ro i sjelen. Jeg begynte å leve for tre år siden, før det hadde jeg nok med å overleve.

- Hender det du klyper deg i armen og tenker hvordan endte jeg opp her? Som hele Norges
Aylar?
- Jeg er jo litt undrende av meg, så jeg tenker ofte på hvordan livet mitt hadde vært i dag hvis de biologiske foreldrene mine ikke hadde tatt meg med til Norge da jeg var tre år gammel. Da hadde jeg nok fremdeles vært Sharareh Dianati, og mest sannsynlig bodd i Tehran sammen med resten av min biologiske familie. Hadde jeg bodd der og vokst opp med familien min, ville jeg nok vært gift og allerede hatt unger. Min skjebne ville meg annerledes. Ofte tenker jeg også på hvorfor jeg lot meg overtale av min biologiske mor i USA til å reise over å besøke henne sommeren 2002, rett etter at jeg hadde rømt fra to års tvangsopphold i Iran. Da var jeg jo overlykkelig over å ha kommet til Norge, jeg skulle ta lappen den sommeren, og begynne på videregående den høsten. Dumme meg satt meg isteden på flyet til min mor i USA og første steg mot tilværelsen som Aylar ble tatt.

- Flyktet du fra Iran?
- Ja. Jeg var der jo i to år mot min vilje. Lang historie kort så dro jeg på sommerferie til Iran i en alder av 16 år, og ble værende der i to år mot min vilje. Det var et rent helvete. Jeg kunne ikke språket og jeg kjente ingen i familien. Familien min var livredd for at jeg skulle rømme, så de isolerte meg. Det var veldig tøft, men i dag har jeg forsonet meg med at det de gjorde, gjorde de av kjærlighet. Da jeg var i Iran tenkte jeg ofte på hvordan livet mitt ville bli om jeg ikke greide å komme meg vekk derfra. Ofte vurderte jeg å rømme nordover via det Kaspiske hav eller over den tyrkiske fjellgrensen. Kanskje hadde jeg blitt arrestert eller skutt. Hm, nå merker jeg at tankene vandrer.

- Folk som har vært gjennom mye søker ofte mot det utrygge fordi det er det de er mest trygge på, er det slik med deg også?
- Det var sånn før. Jeg var vant til et liv fullt av problemer, og avløste det ene problemet med et annet. Slik er det heldigvis ikke i dag. Nå tar jeg egne valg. Bevisste valg. Å søke mot det trygge skremmer meg ikke lenger. Kanskje jeg kan friskmeldes nå? På alle måter.