En engel fra Oppdal

Tekst: Magnus S. Rønningen

Foto: Charlotte Spetalen

Fotoassistent: Joachim Drageland

Hei du. Ja nå er jeg på motorsykkeltur med Henry´s Helter, motorsykkelgjengen min. Jeg sitter i følgebilen her i alpene, leiesykkelen min fikk et lite motorhavari.

- Men alt er bra?
- Jada. Det er ganske vanlig det. Vi het egentlig Henry´s Angels, som var en god ide helt til vi traff noen medlemmer av Hells Angels på en kafe i Luster i Sogn på den årlige vestlandsturen for 20 år siden.

- Hva skjedde?
- De var særdeles lite velvillige de gutta der, og lite fornøyd med navnet vårt. Vi måtte foreta en umiddelbar generalforsamling og navneforandring til Henry´s Helter. Det var ikke noe alternativ der, det kan jeg bare si deg.

- Haha.
- Når du møter de gutta er det ikke noe poeng å protestere.

- Oi!
- Jeg vil kalle de kompromissløse.

- Truet de med bank?
- Neida, man bare merker at det ikke er noen gode ide å krangle, så enkelt er det.

- Hva slags sykler kjører du?
- Jeg har forelsket meg i superbikes. De er noen vanvittige fartsmaskiner. Men det mest fascinerende er marginene du har. Sykkelen har så enormt mye å gå på i svinger og på nedbremsinger. Jeg er også veldig fascinert av italienere, spesielt Ducatisykler. De syklene er godtatt av selv de mest ihuga Harleyfantastene. Den vi brukte til bildene har en infernalsk lyd.

- Hvor fort har du kjørt?
- Jeg har vel lukta på, i utlandet vel og merke, både 200- og 300 kilometer i timen. Men det er litt sånn at har du prøvd det, så har du prøvd det. På gutteturene bare koser vi oss. Det er svingete veier med lav snittfart, fenomenal natur og fantastiske kjøreopplevelser. Masse fellesskap og hygge. Og så blir vi jo eldre, så det er ikke så mye festing lenger.

- Hvordan er det å kjøre i 300 kilometer i timen?
- Vi gamle alpinister har mye fart i blodet. Men det er mye morsommere å kjøre i svingete, bratte veier enn å kjøre i 300 kilometer i timen. Når du kjører i 300 er du bare redd. Det er som å kjøre utfor, er du ikke redd på toppen av utforløypa har du ikke noe der å gjøre.

TO DAGER SENERE. RING. RING. RING.
- Hei du. Nå er jeg i Basel på kunstmessen for samtidskunst. Det er en felles interesse jeg og kona har. Vibeke har gått på kunstkole og maler selv. Jeg er umåtelig stolt av min hustru. I tillegg til å være vidunderlig vakker er hun utrolig flink, varm, hjertelig, omtenksom og en fantastisk mor. I tillegg har hun gått på kokkeskole. Det har ikke vært så bra for meg. Jeg gikk fra 84 kilo til 100 kilo på et blunk, men jeg er på vei nedover igjen nå.

- Hvor kommer kunstinteressen fra?
- Jeg har samlet kunst siden jeg var en blakk student. Nå er jeg inne i en periode med norske kunstnere fra 20- og 30-tallet. De er etter min mening kraftig underpriset i Norge. Henrik Lund og Carl von Hanno for å nevne to. Jeg har jobbet hardt med moderne kunst i 20 år for å få grep på det. Nå er jeg også fokusert på fotokunst. Det gir meg og Vibeke masse glede og felleskap, på samme tid har det vært lønnsomt.

- Ryktene sier at du har handlet så mye antikviteter i en periode at du alene holdt liv i hele bransjen.
- Jeg er en ivrig samler av bondeantikviteter og byantikviteter. På tunet på Oppdal har jeg 18 hus. Jeg har bruke mye tid på bygdehåndverk, rosemaling, smearbeider og treskjæring.

TRE DAGER SENERE. RING. RING. RING.
- Hei du. Nå står jeg i Namsen og fisker. Vent. Oi! Jeg ringer deg opp igjen.

EN DAG SENERE. RING. RING. RING.
- Hei du. Jeg fikk fisk sist jeg snakket med deg, jeg. En fin laks på 3,5 kilo. Jeg prøvde alt den dagen – flue, wobbler, sluk og mark. Jeg tok den på marken. Forrige gang fikk jeg en på 10 kilo og en på 14,5 kilo. En sånn en. Svær altså. Det er min kusine og hennes mann som har en flott laksegård i Grong. Helt ute ved Namsen. Jeg er der en gang i året og fisker.

- Det sies at du fortærer mye god rødvin på de fisketurene.
- Jeg er glad i vin. Man skal ikke glemme at fransk
mennene har høyest levealder i verden.  De drikker litt hver dag. Ikke en hektoliter i helga som vi nordmenn gjør.

- Hva er den beste vinen du har drukket?
- Min favorittvin er Baron Pichon Longeville fra 1990.

- Hvor mye må jeg ut med for en flaske?
- Da jeg kjøpte den inn betalte jeg noen hundre. I dag koster den vel i overkant av 1500 kroner. Den er minst like god som en Château Cheval Blanc og Château Latour.

- Notert! Har du fortsatt utenlandsambisjoner, sånn businessmessig?
- I dag har vi eiendomsprosjekter i Norge, Sverige, Danmark og Baltikum. Vi holder hovedsaklig på med handelsprosjekter. Vi er i dag et internasjonalt selskap med store prosjekter spesielt i Norge og Sverige. Vi bygger og utvikler for tiden en kjede av store kjøpesenter og handelsparker. Vi solgte oss ut at av all bolig og kontoreiendom i 2006 og 2007, det var ikke så dumt. Men vi hadde ikke noen ide om at det skulle komme en krise av denne dimensjonen. Vi bare følte at prisene hadde gått ganske høyt.

- Er du alltid god på timing?
- Vel. Da it-boblen kom var vi de absolutt siste som kastet oss på før den sprakk. Vi blåste 20-30 millioner på noen få måneder. Det var en fin lærepenge for oss. Idiotpenger!

- Stemmer det at du bruker privatfly på jakt-turene?
- Det hender. Jeg er jo en gammel flyentusiast. Jeg tok flytimer da jeg var 18 år gammel. På 80-tallet investerte vi Bik Bok-gutta i et privatjetselskap som het Air Express. Jeg har vært medlem av NetJets i mange herrens år. Og vi eier et turbopropellfly, en Beech King Air, som går på utleie. Jeg synes fly er spennende og morsomt. Men jeg flyr like ofte...hva heter det?

- Rutefly.
- Rutefly, ja. Men det som er stas med privatfly er at det er null mellomlandinger. Det effektiviserer enormt.

- Og når du drar på ferie setter du også au pairen på første klasse.
- Burde jeg sette henne bak, mener du? Det får da være grenser.

- Men det var en periode for rundt 10 år siden hvor du var blakk og selv måtte sitte bak?
- Jeg har vært blakk mange ganger, jeg. Det å ikke være likvid er ikke det samme som å være konk. Men jeg flyr økonomiklasse i dag og jeg. Når jeg først ringer flyselskapet skal jeg ha den billigste billetten.

- Men i juleselskapet ditt snur du ikke på krona?
- Vibeke og jeg har arrangert et juleselskap i over 20 år. Poenget er at jeg er veldig glad i å synge selv. Og på julefestene har jeg et kjempeband, da slipper ikke gjestene unna. De må høre meg synge. Det er deilig. Da kommer jeg nært det jeg har villet hele mitt liv - å bli en crooner, en smørsanger som Sinatra eller Michael Bublé.

- Du er beryktet for ditt privatforbruk.
- Jo, men jeg tror nok at man lett kan forregne seg. For vi har investert mer enn vi har forbrukt. Vi kjøper ofte varige verdier, som kunst og eiendom. Det er også gunstig skattemessig.

- Men vi snakker også motorsykler, gutteturer, laksefiske og privatfly til jakt.
- Litt moro må man ha. Jeg har ikke tenkt å slutte og være gutt noen gang!  

- Hvor mye er du god for?
- Aner ikke.

- Det tror jeg ikke på.
- Det er et flytende mål. Det som er helt sikkert er at jeg er mindre verdt i år enn for et år siden og at jeg er mer verdt om et års tid.

- I 1981 startet du et klesagentur på hybelen din på Stabekk. Året etter ble dere introdusert på Børsen med en beregnet omsetning på 100 millioner kroner.
- Da jeg studerte medisin var vi et par karer som av tilfeldigheter begynte å importere moteklær fra Italia. Det gikk veldig bra. Så traff vi Bik Bok-gutta Kenneth, Ola og Karstein og slo spjaltene sammen. Vi dro i gang Poco Loco, Pocolino, eiendom, restauranter og alt mulig rart i det som ble Bik Bok-gruppen. Vi var fem gründere, og som du sikkert vet – three is a crowd. Det var ikke lett å bli enige, men det var en fantastisk morsom tid. Vi vokste så fort. Og bortsett fra Karstein var vi alle bare autodidakter på forretningsdrift.

- Alt dere tok i ble til gull?
- Det er alltid sånn når medvinden kommer. Vi vokste enormt. Etter fire år omsatte vi for en milliard og hadde tusen ansatte. Man hadde ikke sett noe sånt i Skandinavia før. Vi trodde etter hvert at vi kunne få til alt. Så feil kan man ta. Vi kjøpte oss opp i all verdens bransjer og fikk naturligvis managementproblemer. Man klarer ikke å bygge organisasjonen fort nok. Men vi var egentlig ganske raske til å selge oss ut.

- Og så stupte alt?
- Jepp, men det var ikke bare oss. Krakket kom, og vi stupte på børsen tross gode resultater. Det året den aksjen raste mest, gikk selskapet 106 millioner kroner i pluss. Sånn er det jo på børsen nå også. Alt raser jo. Det som er gledelig for oss er at Bik Bok fortsatt er en av de mest lønnsomme kjedene i Varnersystemet. Det er kult at konseptet fortsatt har grep om ungdommen.

- Hvor gammel var du da det startet?
- 22 år.

- Og før du rundet 25 år var du millionær?
- Jada. Men det er jo sånn. Jeg er jo seriegründer. Notorisk. Glad i å starte opp, bygge organisasjoner og konsepter. Jeg jobber den dag i dag med unge gründere med ting jeg har tro på.

- Noen sier Bik Bok kunne vært H&M-store om du hadde fortsatt ved roret.
- Det er vel ambisiøst å si, for HM har vært de flinkeste i klassen. Da vi starter omsatte de for 450 millioner. I år omsetter de for 100 milliarder med 22 av de på bunnlinjen. Unike tall. Men hvis noen av oss hadde fortsatt, kunne det vært spennende og se om vi hadde gått for utlandet med konseptet.

- Hvordan endte du egentlig opp i eiendomsbransjen?
- Når du driver med butikker så er mye av jobben å finne utsalgssteder. Vi sikret oss bygårder og drev med eiendomsutvikling fra starten av. Tidlig på 90-tallet systematisere jeg dette sammen med en kar som heter Arve Nyhus, han er arkitekt, og det ble Sjølyst Utvikling AS. Det har bare vokst og vokst og vokst.

- Savner du ikke klesbransjen? Du var jo motekongen.
- Jeg tenker fortsatt på at jeg skal inn i motebransjen igjen. Nå blir jeg jo kalt FHMK - forhenværende motekonge. Det var morsommere å bli kalt mote
kongen. Det går ikke nå med fire småunger, men de voker jo opp de. Unger vokser fort. Jeg er livredd for å bli fanget opp i noe nå. Motebransjen er intens hvor de fleste som er engasjert, kun lever på innpust.

- Du må ha god teft. Da dere rocket som mest i Bik Bok hadde du toppmodellene Claudia Schiffer og Marcus Schenkenberg i katalogene før de hadde slått gjennom.
- Det var morsomt det. Jeg likte å fotografere og tok alle bilder til kataloger og kampanjer og brosjyrer selv.  Claudia var stille og beskjeden. Hun ser jo litt bortkommen ut i utgangspunktet, men er helt strålende på bilder. Helena Christensen er utadvendt og smågærn. En guttejente. Felles for de alle er at de er dødsproffe og svinedyktige foran kameraet. Det gjelder også Stephanie Seymour og Eva Herzigova.

- Hadde du Herzigova i Bik Bok-klær også?
- Ja, er du gærn! Vi plukket opp ting veldig tidlig. Hun var 17-18 år. Rebecca Romijn og Famke Jansson, hadde vi også. De var flinke. Det er veldig mange pene jenter, men det er de som er flinkest og jobber hardest som lykkes.

- Det sto i en artikkel fra 80-tallet at dere hadde så store yver at hvis man ville gardere seg mot Bik Bok-klær i nærmiljøet måtte man emigrere til Afrika eller Mongolia?
- Haha. Jo da. Men så kom krakket på slutten av 80-tallet og tidlig 90-tall. Det var et voldsomt tilbakeslag i økonomien, og da ble de fleste slike planer lagt på is. Jeg synes det er interessant at nye generasjoner nå får oppleve noe lignende. På de 30 årene jeg har holdt på har det vært mange opp- og nedturer. Har man ikke virkelig kjent smerten ved å være dønn blakk, eller gått skikkelig på trynet - da har man ikke nok erfaring. Da vil det før eller siden gå gærnt.

- Hva er dette snakket om at du er tidligere fotomodell?
- Det var sånn jeg kom inn i klesbransjen. Jeg kom til Oslo i 1977 som medisinstudent.  Jeg bodde på Kringsjå studentby med Kjell Arne Berntsen fra Fagernes, den kjekkeste gutten på Fagernes. Jeg tvang han til å ta meg med på modellbyrået så jeg kunne se på damene. Eivor som er sjef for Team Modeller så på meg og sa ”jøss, du er som poteten du – deg kan jeg bruke til mye”. Dagen etter sto jeg i Speedo i 20 minusgrader ved et basseng i Holmenkollen for en Adelsten-annonse. Jeg startet også en dansetropp med Eivor. Team Dancers holdt et utall oppvisninger for blant annet Levi´s og Wrangler over hele Skandinavia.

- Du var danser også?
- Prestefrua sendte meg på danseskole. Det er den største gaven en mor kan gi sine sønner. Menn som kan danse, har et klart konkurransefortrinn.  Jeg vokste opp i en liberal prestefamilie. Far var en av to i landet som som døpte barn født utenfor ekteskap og giftet folk som var tidligere skilt. Akkurat som meg var faren min godt voksen da han fikk barn. Han ble født i 1906. Tenk på det. Jeg tror man får en trygg og interessant oppvekst av å ha godt voksne foreldre.

- Hvor gamle er barna dine?
- De er 1, 7, 10 og 12 – never a dull moment.

- Hva heter den siste?
- Maria Viola.

- Viola?
- Ja, Vibeke og Ola, vet du. Det navnet er veldig flott i Italia.

- Ah. Forresten, gjorde du ferdig den legeutdanningen?
- Det er noe av det jeg er mest stolt av. At jeg ble ferdig med studiene i alt det Bik Bok-styret. Jeg hadde studert i fem og et halv år, da jeg ikke greide mer. Jeg fikk permisjon i fire år. Så fikk jeg ikke permisjon mer. Jeg bestemte meg for å gjøre ferdig det jeg hadde begynt, og ble uteksaminert i 1987. Det var ikke noen dårlig eksamen heller. Det er viktig å fullføre ting for sin egen selvfølelse og selvrespekt.

- Finanslege.
- I næringslivet har jeg hatt stor nytte av måten man tenker som lege. Man har en problemstilling, man henter inn all mulig informasjon fra markedet. Man analyserer den informasjonen og tar en beslutning. Man bestemmer seg for behandling og setter den ut i livet. Måten man tenker som investor og lege er nesten helt lik. Det var litt spesielt da jeg bestemte meg for å satse på næringslivet. Med-studentene satt og holdt meg i hånden og gråt. Jeg var en frafallen, det var mange skarpe kommentarer. Men jeg tror det har roet seg nå.

- Det får man da tro. Fortell om jaktinteressen.
- Jeg jakter helst i Skandinavia. Litt i England og Ungarn.

- Hva er det gjeveste?
- Løshundjakt på elg. Og brølejakt på hjort.

- Hæ?
- I brunst står hjortene og brøler. Så går man ut med et rør eller en toalettrull og brøler litt selv – så tror hjorten du er en konkurrent og kommer og skal ta deg. Det må oppleves, det er helt utrolig. Bare ring meg, så skal jeg gi deg noen gode steder å jakte. Den siste favoritten er smygjakt på råbukk. Jeg vokste opp med jakt. Faren min gikk med vømmølsbukse og kniv under kjortelen. Slik at hvis det åpnet seg en mulighet, kunne han stikke rett fra kirka på jakt.

- Har du hatt noen kjipe opplevelser?
- De som sier de ikke har bommet, har ikke jaktet veldig mye. Enhver jeger har enten bommet eller vært uheldig og skadeskutt et dyr. Men stort sett går det bra. Jeg skyter mye og trener mye. Jeg trener sønnene mine nå, med luftgevær og salongrifle. De to eldste er med på jakt. Men de skyter ikke ennå. Han minste sovnet i en campingstol mens vi satt og ventet på en råbukk. Vi hadde helt riktig vind, så råbukken kom helt inntil. Da den var fem meter unna stolen, vekket jeg han. Da skvatt Martinius godt. Vi lot den bukken løpe. Du vet – it´s the hunt, not the kill.

- Hva sier du til folk som er imot jakt?
- At de må ta en titt på hvordan vanlige dyr blir slaktet. Jeg har sett slakt av sau, kylling og storefe og det er en grufull forestilling. Og jeg har lest intervju med soldater som har blitt skutt og overlevd. De forteller at det ikke gjør vondt, men at skuddstedet blir lammet. Nei, å dø av jakt er klart å foretrekke for matdyr.

- Du la opp alpinkarrieren etter å ha blitt knust av Ingmar Stenmark?
- Det må jeg må fortelle altså. Jeg vokste opp i skiheisene på Oppdal. Kirka lå rett ved. Jeg trente som en gal i femten år. Og var på juniorlandslaget i tre år. Vi synes vi var veldig gode. Men da vi begynte å kjøre internasjonale renn møtte vi plutselig en svenske som er like gammel som oss. Han var som fra en annen planet. Han slo oss med tre sekunder i begge omgangene. Da gikk jeg til bilen, festet skiene på taket og la opp karrieren. Jeg kunne aldri bli noe annet enn en dårlig nummer to. Etter det vant han 86 World Cup-seire i alpint på rad.

- Du er mannen bak ordtaket "den som har mest penger når han dauer har vinni".
- Haha. Det er bare tull. Det er gammelt satirisk uttrykk som ikke stammer fra meg. Den viktigste forandringen med å tjene penger er at man får valgfrihet på en helt annen måte. Jeg er så heldig at jeg kom fra en familie uten penger. Jeg har vært dønn blakk. Jeg har vært gjennom alle faser av økonomi. Det som sitter igjen i meg som det vesentligste er at pengene gir en helt annen valgfrihet. Det er litt leit at barna mine ikke vil få gaven det er å kjenne på kroppen hvordan det er å ikke ha penger. Å ha vondt i magen når man legger seg og tenker på hvordan i alle verden man skal løse knipen man er i. Det er vanskelig å få formidlet det til barna.

- Jeg trodde fordelen med penger var pene damer og dyre biler, jeg?
- Damene var akkurat like fine da jeg var dønn blakk. Eller, ikke like fine som kona. Men det er klart, alle gründere kjøper seg en verstingbil- eller båt når de får den første store utbetalingen. Jeg og kompisen min kjøpte oss to svære Mercedesflak. En gul og en vinrød. Men drivkraften er ikke å kjøpe ting, det er å skape ting. Jeg kaller det å ha en brann i magen. Den driven er like sterk i dag som da jeg var 19 år.

- Den har drevet deg til skogskjøp i det siste?
- Selskapet Norske Skog solgte alle skogene sine i 2003, og vi kjøpte en svær eiendom av de som vi nå skal ta over etter en slitsom rettssak vi ikke trenger å gå i detaljer på. En fantastisk eiendom med jakt, fiske, fjell og skog, kraftressurser, 40 kilometer lakseelv, masse vannfall og gode muligheter for eiendomsutvikling. Jeg har alltid hatt en bonde i magen. Jeg har drømt om å bo på en gård, og har lett etter det perfekte stedet i 20 år. Men frua er litt glad i byen. Jeg gleder meg som en unge til å gå løs på den eiendommen. Van Severen heter den, etter noen belgiere som drev stort med tømmer på 1800-tallet

- Hva kan du skyte der?
- Rype. Skogsfugl. Hjort. Vi har 150 elg på kvota hvert år.  

- Hvor mange mål er eiendommen egentlig?
- 700.000 mål.

- Hmm. Til sammenligning, hvor stor er Nordmarka?
- Rundt 450.000 mål.