Norges mest sexy fotograf

Tekst: Tom M. Hansen
Foto: John T. Kolvik
Hår og makeup: Camilla Gram Bauck

Gratulerer med tittelen «Norges mest sexy». Det må ha vært en ære å vinne en sånn kåring?
Jeg synes egentlig det er forferdelig å snakke om mitt eget utseende, for uansett hva jeg sier så blir det helt dust. Jeg ble litt satt ut da de ringte og fortalte at jeg hadde vunnet, og jeg lurte veldig på hvem jeg kunne dele nyheten med. Man kan liksom ikke gå rundt og skryte av at man er blitt kåret til landets mest sexy heller.

Det er her janteloven kommer inn i bildet, ja. Men jeg tipper du gliste fornøyd for deg selv etter at du fikk beskjeden?
Litt. Det må jeg ærlige innrømme. De andre som var med i kåringene er jo unge, pene og veltrente, og jeg tok rotta på alle sammen. Yes!

Har du alltid vært den peneste jenta i klassen?
Nei, langt derifra. Jeg var helt gjennomsnittlig, tror jeg. Men jeg lærte noen sminketips da ble litt eldre, og da begynte det å komme seg.



Hvor lang tid brukte du på å ta avgjørelsen om å si opp jobben som værmelder?
Da jeg flyttet til Oslo i fjor rett før jul så skjønte at det var begrenset hvor lenge jeg kom til å orke pendlingen til Bergen, men det slo meg etter hvert at ett år var nok.

Det tæret på?
Ja, det gjorde det. Spesielt når man har et barn og en kjæreste å ta hensyn til også. Selve reisingen i seg selv gjorde meg ikke så mye, men det er slitsomt å bo i en koffert og være avhengig av venninner som kan tilby sofaen sin til meg når jeg er i Bergen.

Hvordan har du det nå?
Livet er veldig spenningsfylt om dagen, samtidig som jeg har fred i hjertet. Jeg har det vel generelt veldig godt. Samtidig så har jeg tatt et valg som selvfølgelig gjør at jeg går rundt og er litt spent og litt nervøs. Jeg tenker veldig mye og klarer ikke å ta beslutninger.

Hvilke reaksjoner har du fått fra fansen etter at det ble klart at du skal slutte i Storm?
Jeg har fått veldig mange hyggelige e-poster, noen av dem har faktisk være litt rørende. Jeg føler jo at jeg har vært veldig heldig som har hatt en jobb hvor man blir lagt merke til og som engasjerer folk til å komme med tilbakemeldinger.

Har alle tilbakemeldingene vært like positive?
Nei, det er akkurat det. Med en sånn jobb følger det også negative ting, men heldigvis har det vært veldig lite av det.

Hva kan folk finne på å si?
Det er ikke alle som er like begeistret for jobben jeg gjør, og sånn vil det alltid være uansett hva jeg holder på med. Man klarer aldri å gjøre alle fornøyd, men jeg har i hvert fall gjort så godt jeg kan.



Blir du skjelt ut av folk på gaten når sola du lovte skulle komme aldri dukker opp?
Heldigvis ikke. Jeg tror de fleste er såpass oppegående at de skjønner at det ikke er min feil hvis været blir litt annerledes enn vi spådde. Men jeg har opplevd å få kritikk på gaten for måten jeg presenterer været.

Folk er rare. Hvordan er det å gå på byen, får du gå i fred etter midnatt?
Som oftest går det helt fint, og de som kommer bort for å hilse på er stort sett bare hyggelige. Men det er klart at enkelte ganger ønsker man helst ikke å bli gjenkjent.

Blir man noen gang vant til å bli pekt etter på gaten?
Jeg legger ikke så mye merke til det, for å være helt ærlig. Men ofte er det sånn at folk hilser til meg fordi de ser et kjent fjes som de ikke helt klarer å plassere. Jeg skjønner dem egentlig godt jeg, jeg har selv hilst til kjendiser på gaten som jeg ikke kjenner, bare fordi jeg har sett et kjent fjes. Det er alltid hyggelig å si hei til folk.

«Gruppa for oss som syns Isabella Martinsen er verdens beste værmelder og virkelig gruer oss til den dagen hun ikke er på skjermen lengre» er for lengst opprettet på Facebook. Bør ildsjelene bak gruppen ha noe håp om at du kommer til å trekke tilbake oppsigelsen?
Nei, nå har jeg tatt det valget og da kan jeg ikke gå tilbake på det. Da måtte jeg i så fall ha svelget mye stolthet.

Hvordan blir det å ta farvel med kollegene dine?
Det er ikke noe jeg gleder meg til. De holdt forresten en tale for meg på julebordet, og da kom det noen tårer. Jeg stod og hulket på skulderen til sjefen.

Det er lov.
Ja, men for sikkerhets skyld skyldte jeg på rødvinen.

Hehe. Hva er ditt beste minne fra tiden i Storm og TV2?
Jeg har egentlig ikke tenkt så mye på det, for det er først nå nylig at har gått opp for meg at jeg virkelig skal slutte. Jeg vet i hvert fall at jeg vil savne det sosiale, jeg er veldig glad i alle kollegene mine.



Har du vært inne på nettsiden www.isabellamartinsen.com?
Jeg er blitt tipset om den, ja.

Det er vel ikke alt innhold der du setter pris på?
Porno er ikke akkurat noe jeg vil assosieres med, nei. Ikke hardporno i hvert fall, haha! Men vet du hva: Jeg fortalte om siden til kjæresten min, så han sendte dem en litt krass e-post, og kort tid etterpå var pornoen fjernet.

Hva synes du om at folk har gitt deg tittelen MILF?
Hold det for dere selv, for faen. Jeg vil ikke vite det.

Haha!
Folk må nesten få lov til å tenke hva de vil, men de behøver ikke å dele tankene sine med meg.

Det er ikke et urimelig krav. Hvilke planer har du fremover, forresten? Skal du bli artist?
Nei, jeg kan ingenting sånt. Ikke kan jeg synge, ikke kan jeg spille et instrument og ikke liker jeg å stå på en scene, så det skal folk få slippe.



Hva skal du bruke tiden til da?  
Jeg går på fotokurs, og skal ha utstilling i Oslo i slutten av januar eller begynnelsen av februar. Det gleder jeg meg veldig til. I tillegg har jeg en drøm om å få reist litt før datteren min begynner på skole til høsten.

Hvis vi ser litt lenger frem i tid? Når skal du begynne hos oss i MASSIV, for eksempel?
Nå har jeg prøvd å ynde meg inn på redaktøren ganske lenge, men det virker ikke som han tar hintene. Jeg startet veldig forsiktig og fortalte at jeg hadde begynt å lære meg litt foto, og nå nylig sa jeg rett ut at jeg er blitt dritgod. Men jeg vet ikke helt om han tror på meg. 

Hehe! Hvordan var det forresten å bli forelsket igjen etter fjorårets skilsmisse?
Det er alltid deilig å være forelsket.

Var det kjærlighet ved første blikk?
Jeg ble i hvert fall veldig fort betatt. Han utstråler glede, det var det jeg falt for. Men det var litt spesielt å gå fra et forhold og over i et annet på så kort tid, jeg var jo fortsatt i en sorgprosess da jeg fant lykken på nytt. Det var mange blandede følelser og mange å ta hensyn til.

Før du traff Magnus, så levde du en periode som alenemor. Hvordan var det?
Med bare et barn går det som en lek, og det å være alenemor har aldri slått meg som noe negativt. Man merker det selvsagt på økonomien, som ble betraktelig dårligere. Jeg måtte begynne å prioritere hva pengene skulle gå til, ta buss i stedet for taxi og nattog i stedet for fly, og kjøleskapet var av og til litt slunkent. Men jeg klager ikke altså.

Gikk du på en smell?
Nei, jeg gjorde ikke det. Jeg har aldri vært redd for å være alene.

Var det derfor du flyttet hjemmefra allerede som 14-åring?
Det stemmer at jeg og en venninne søkte plass på en ungdomsskole i Bergen og flyttet dit da vi var 14 år, men mamma kom etter oss, så vi var ikke alene.

Men moren din var ikke informert om dine flytteplaner?
Nei, hun var jo ikke det. Vi søkte på skolen først, så ringte vi til ekskjæresten til mamma i Bergen og spurte om vi kunne bo hos han en stund, og fikk klarsignal til det. Så fortalte vi mamma om planene våre.

Da var hun ikke blid?
Da var hun ganske sur. Det ble faktisk litt putekrig mellom oss den dagen. Men samtidig visste jeg at innerst inne så hadde hun også litt lyst til å flytte til Bergen, og etter hvert så snudde hun helt om og ble med på planen vår.



Du har en snill mor. Men apropos mammarollen: Du hadde en litt tøff periode etter at du selv fikk barn?
Jeg tror det er helt normalt at de første månedene etter at man har fått et barn er litt overveldende. Man går jo igjennom en stor forandring i livet, og det slår ned som en bombe å plutselig sitte med det enorme ansvaret man får. Jeg husker jeg ble fulgt inn på hotellrommet på sykehuset etter fødselen, og så bare gikk sykepleierne sin vei. Jeg var helt sånn «hallo, hva skjer nå? Hvor skal dere»?

Var du redd for å ikke strekke til som mor?
Jeg var kanskje litt negativ, og syntes synd på barnet mitt som kom til verden og måtte gå på skole hele livet helt til hun ble gammel og skulle dø. For et liv, liksom!

Hehe.  
Jeg husker jeg bekymret meg så mye at jeg ble svimmel. En natt på hyttetur våknet jeg og trodde at jeg hadde kreft i hodet, det var så ille at jeg ikke klarte å bevege det uten å måtte kaste opp. Det var som om jeg hadde blitt snurret rundt i en karusell en million ganger, og det endte med at jeg spydde ned rommet. Så ringte jeg mamma og hylgrein i telefonen.

Såpass. Var du alvorlig syk?
Jeg gikk til legen for å finne ut av det, og han kunne fortelle at jeg hadde bekymret meg for mye og at jeg måtte lære meg å slappe av.

Det var en psykisk reaksjon, med andre ord?
Ja, det og at jeg hadde påført meg selv store belastninger ved å bruke bæresele veldig mye. Filipa ville ikke ligge i vogn, så jeg måtte bære henne rundt hele tiden. Men da jeg ble bevisst på det, så forsvant problemene. Det handlet nok mest om at jeg var veldig bekymret for datteren min, men det har jeg lært meg å leve med nå.

Jeg har lest at du går med pepperspray i veska. Har du noen gang vært nær ved å måtte bruke den?
Ikke foreløpig. Men den ligger klar i veska, så bare pass dere!