Aamodt og Kjus

Velkommen tilbake i rampelyset, karer. Hvordan har det vært å leve uten å ha fotografer hengende fra epletrærne i hagen?
KJETIL ANDRÉ: Hovedgrunnen til at vi sa ja til å stille opp i «Hvem kan slå Aamodt og Kjus» er at vi er lei av å stå i vanlige køer når vi skal på byen i Oslo. Selv Paradise Hotel-deltagere slapp foran oss i køen, mens vi aldri rakk å komme inn før stedet var stengt. Det er uaktuelt. Det ordner seg sikkert nå.

Hvilke idrettskjendiserser dere mest frem til å gi juling?
KJETIL ANDRÉ: Olaf Tufte og Eirik Verås Larsen er staute, norske sommeridrettsutøvere som det blir morsomt å slå. De regner nok med å feie over oss, men det skjer ikke.

Har dere savnet TV-linsene?
KJETIL ANDRÉ: Jeg fikk tydeligvis abstinenser ettersom jeg sa ja til å være programleder i «Ylvis møter veggen» og bli ekspertkommentator på NRK. Jeg er vel en gammel sirkushest.
LASSE: Kjetil har jo jobbet seg opp litt TV-erfaring de senere årene.



Du er ikke så opptatt av å være i søkelyset, Lasse?
LASSE: Strengt tatt så er ingen av oss så veldig opptatt av det.

Det er vel ingen hemmelighet at det er gode kroner i å stå foran et TV-kamera?
KJETIL ANDRÉ: Det er vel ingen av oss som noen gang har gjort noe bare for pengenes skyld.

Dere har nok penger fra før?
KJETIL ANDRÉ: Vi syntes konseptet så spennende ut, det er derfor vi ble med. Pengene var ikke drivkraften.
LASSE: Nå har vi et svært apparat bak oss som bygger leker til oss fem dager i uken for at vi skal være med i et underholdningsprogram. Det kan jo ikke bli noe bedre enn det?

Spesielt ikke når man får fett betalt for det, nei.
KJETIL ANDRÉ: Det var sånn vi hadde det som alpinister også. Fire trenere, to leger og støtteapparat og servicemenn som gikk opp i bakken og tilrettela alt for oss. Så kom vi fra frokost og kjørte fire turer før vi dro hjem igjen for å sove.
LASSE: Vi har vært noen drittunger.

Oi!
KJETIL ANDRÉ: Bortskjemte drittunger, ja. Det har vi alltid vært.

Har dere alltid vært så gode venner som man kan få inntrykk av at dere er?
LASSE: Nei…
KJETIL ANDRE: Vi har aldri vært gode venner.
LASSE: Haha!
KJETIL ANDRÉ: Vi ble vel kjent da vi havnet på landslaget sammen på slutten av 80-tallet, og etter det bodde vi på rom sammen i ti år. Vi levde alltid veldig tett på hverandre.

Noen ganger for tett?
KJETIL ANDRÉ: Jada, vi har kranglet mye vi, men det er jo gjerne sånn at det er de beste vennene dine du kan krangle med.
LASSE: En gang måtte vi dele en dobbeltseng som av en eller annen merkelig grunn hadde en V- formet madrass, så vi lå på hver for side av madrassen og prøvde å holde oss fast i sengerammen. Men så fort vi sovnet sklei vi begge ned mot midten av madrassen og ble liggende klint inntil hverandre.

Aiaiai, dere våknet med armene rundt hverandre?
LASSE: Kjetil tok heldigvis affære til slutt ogfant et annet sted å sove.
KJETIL ANDRÉ: Sannheten er at Lasse kan sove hvor og når som helst, og da jeg endelig sovnet og rullet inn mot midten av madrassen, så lå allerede Lasse der. Da gjorde jeg det klart at det ikke var aktuelt å ligge slik en hel natt, men Lasse bare svarte: «Er det så ille da, det er jo bare godt og varmt».

Hahaha!
KJETIL ANDRÉ: Jeg hadde tidenes latterkrampe den kvelden. Saken er at vi hadde bare ett laken, og sofaen som jeg måtte sove på så ut som et helvete, det var så jævlig mye dritt der, så jeg tok frem lommekniven og klipte lakenet i to. Lasse lå bare i senga og var veldig fornøyd, for han fikk jo hele dobbeltsenga for seg selv, men så oppdaget jeg at madrassen også var todelt, så jeg løftet bort min del til sofaen og da kom det fra Lasse med sørgmodig stemme: «Skal du ta madrassen også»?



Ser det for meg.
KJETIL ANDRÉ: Finken og Furuseth som vi delte rom med ble forresten sinnsykt forbanna fordi vi klarte faen ikke å slutte å le.

Gretne, gamle gubber. Men apropos alpinlandslaget: Hvor mange kilo er dere unna OL-gullformen?
LASSE: Jeg prøvde å trene litt i sommer, men jeg kan vel ikke akkurat si at det ble så veldig mye av det.
KJETIL ANDRÉ: Selv om man ikke trener, så er man jo i aktivitet hele tiden. Lasse har jo en øy i Sverige som han selv har bygd med steiner, og jeg er sikker på at i løpet av de ti årene han har eid det stedet så har han flyttet hele øya mot høyre.
LASSE: Haha!
KJETIL ANDRÉ: Det er ikke en stein der som ikke er flyttet på, og det er sånn han holder seg i form.

Hva med deg, Kjetil?
KJETIL ANDRÉ: Jeg ble tatt av 40-årskrisen, og skal sykle Birken i år også. Jeg prøver å sykle så ofte jeg kan.

Men dere, er Aksel Lund Svindal litt playboy?
KJETIL ANDRÉ: Overhodet ikke playboy, men han er fra Lillestrøm-området, og da er man jo sånn passe harry. Han liker å gå med singletter…
LASSE: Gullenker…
KJETIL ANDRÉ: Ja, gullenker og motorsykler og sånne ting.
LASSE: Han er jo tilskuer hvert år under NM i breisladd, og kjører den stilen fullt ut, liksom. Men han er litt treig, han skjønner jo ikke hvor bra drag han har på damene.
KJETIL ANDRÉ: Haha!
LASSE: Han kjøpte seg en veldig fin leilighet for de første kronene han tjente, og som enhver ung mann gledet han seg som et barn til å flytte inn i egen leilighet, men Aksel hadde det så godt hjemme hos faren sin at han leide ut leiligheten og ble boende hjemme.



Høres ut som en bra mann. Hva med dere? Er dere virkelig så skinnhellige som dere gir uttrykk for?
LASSE: Det har jo stort sett bare vært skandaler rundt meg.

Ja vel?
LASSE: Jeg har alltid slitt litt i media.
KJETIL ANDRÉ: Skal vi gidde å rippe opp i de greiene der?

Ja.
LASSE: Nei, det er kanskje best at vi lar det ligge.
KJETIL ANDRÉ: Jeg har gått på noen smeller i media sjøl. Men sånn er dere journalister, dere gjør alt dere kan for å få solgt magasinet eller avisen dere jobber i.

Au!
KJETIL ANDRÉ: Vi lever ganske normale og kjedelige liv, og vi gjør jo ikke noe galt. Vår definisjon av å være utagerende er å ta den litt langt ut på et utdrikningslag, kanskje løpe rundt en flaske med fingeren i tuten til vi havner i en busk. Så gærne kan vi være.

Du har sittet på med en F16, Kjetil, men tør du å sitte på når Lasse sitter bak flyspakene?
LASSE: Jeg er litt redd for hjertet hans.
KJETIL ANDRÉ: Jeg har ikke gjort det foreløpig, det er vel svar godt nok.
LASSE: Det er farlig å ha med ustabile folk som Kjetil opp i et småfly. Han kan få tak i stikka, og det ønsker jeg ikke å oppleve.
KJETIL ANDRÉ: Vi er begge glade i fart, og har alltid vært opptatt av å komme fort frem. Vi skal kanskje være glad for at vi ikke har møtt hverandre i en sving, for å si det sånn.
LASSE: Hehe!
KJETIL ANDRÉ: Det hadde blitt tight.

Apropos fart, hvor redd er man før man setter seg i hockey ned Kitzbühel?
LASSE: Kjetil hadde en veldig bra teknikk for å unngå frykt.

Få høre.
LASSE: Kjetil fikk redselen over på noen andre. Han fikk en ung kanadier til å trekke seg fra et løp for eksempel.

Fantastisk! Hva skjedde?
LASSE: Han kanadieren var dritnervøs og skulle søke trøst hos Kjetil, så han spurte om han noen gang var nervøs før han satte utfor, og Kjetil svarte: «Ikke første gangen. Men andre gangen: Da var jeg dritnervøs». Kanadieren ble svimmel og blek og trakk seg fra hele rennet.

Hehe. Synd den taktikken ikke funket på Herman Maier.
KJETIL ANDRÉ: Når jeg blir redd så har jeg en tendens til å bli litt slem og galgenhumoristisk, og en annen gang prikket jeg løperen foran meg på ryggen, pekte på bindingene hans og spurte: «Skal du kjøre med de bindingene der? Alle som har gått på trynet i dag har jo samme bindinger som deg».
LASSE: Haha!

Har dere noen gang hatt litt ufrivillig aktivitet nedentil mens dere har hatt på kondomdress?
LASSE: Fått ståtiss?

For eksempel.
KJETIL ANDRÉ: Jeg tror jeg bare hadde vært fornøyd hvis det skjedde, for vi er mer vant til det motsatte. Gjennomsnittlig lengde på utstyret var vel et par centimeter da vi gikk rundt i kulda i trikot.
LASSE: Jeg vet om en utøver som gikk inn i startbua i hockey, og ble stående sånn helt til han kom seg ut i løypa. Han bare: «Jeg kan ikke reise meg opp, så jeg får bare bli stående sånn».
KJETIL ANDRÉ: Haha!

Kom med navn.
LASSE: Helst ikke.
KJETIL ANDRÉ: Når sånne ting skjer så har du fokus på feil ting.
LASSE: Ja, da er ikke konkurransen det viktigste du har i tankene...