Aylar - ferdig med fortiden og sykdom

Tekst: Lars Gautneb
Foto og makeup: Rolf-Ørjan Høgset
Hårstyling: Karin Eiri

Nå lar vi fortid være fortid, og konser på fremtiden. Enig?
- Ja, helt klart. Fortiden min er vel alle lei av å høre om nå? Det er synd om alt fokuset blir værende på det som har hendt, for det har jo skjedd masse nytt og positivt i livet mitt siden den gang.

Det er jeg enig i asså. Men fortell da, hvor ble det av Aylar, liksom? Du har jo nesten vært borte i tre år.
- For det første satt jeg meg tilbake på skolebenken, og det skal kjæresten min Ozan ha litt av æren for. Han nærmest skyr rampelyset og hjalp meg å innse at det var mer mellom himmel og jord enn hva tabloidpressen hadde å by på. Jeg hadde på mange måter veldig godt av å komme meg bort fra rampelyset, for jeg var på vei til å ødelegge meg selv totalt. Jeg fikk sosial angst, og ble veldig stresset og paranoid av alt kjøret i mediene.



Jøss, du må jo ha vært stressa og paranoid i mange år du, da?
- Ja, jeg slet veldig med de hendelsene jeg har vært gjennom. Og å prøve å behandle seg selv under fullt rampelys, var ingen god idé. Det så jeg ikke den gangen, men det ser jeg godt nå.

Men nå går du all-in igjen. «Skal vi danse» er jo tabloid sprengstoff.
- Ja, nå er jeg tilbake. Jeg kunne jo ikke si nei til å være med på noe som virker så gøy. Jeg elsker virkelig å danse. Dessuten så er det noe annet å være i mediene i en positiv setting.

Du har vært mye syk hører jeg rykter om?
- Ja, det siste året har vært en nedtur for meg sånn helsemessig. Jeg har vært mye syk. Jeg har slitt med en spesiell form for lungebetennelse som har vært vanskelig å behandle. I tillegg viste det seg at jeg hadde en kronisk betennelse i mandlene, noe som førte til at jeg måtte fjerne dem. Med fulltidsstudier så har man ikke tid til å være syk, og i hvert fall ikke hvis man skal danse på TV i tillegg.

Du får kanskje litt hjelp og pleie av legekjæresten din?
- Jeg hadde håpet på det selv, men det virker som han ikke alltid tar meg helt på alvor. Jeg må liksom være dødssyk før legen i ham våkner. Jeg kan kanskje takke meg selv litt også, for det har hendt at jeg har ropt «ulv, ulv!» litt for mange ganger. Jeg klager ikke, jeg blir pleid godt.

Hva slags pleie, da?
- Vel, hvis du tror at pleien går ut på at jeg får bli hjemme fra skolen så tar du feil. Det går mer i retning av at han motiverer meg og hjelper meg i hverdagen slik at jeg får tatt hånd om skolen selv om dagsformen ikke alltid tilsier det. Det er lett å finne unnskyldinger for å slippe skole og jobb, men det er sjelden jeg får sympati for sånt. Jeg har vel selv innsett at man ikke har så veldig mye tid til å være syk hvis man ønsker å lykkes her i livet.

Du sier jo at Ozan ikke akkurat elsker rampelyset. Hva sa han til at du skulle stille på parketten og vrikke på stumpen i beste sendetid?
- Han synes nok kanskje at det mest optimale hadde vært om jeg hadde latt være å delta, og heller fokusert på studiene. Jeg skjønner at han kan føle det litt sånn også, for jeg henger etter på en del ting her i livet. Men nå har han vent seg til tanken, og jeg føler at han støtter meg 110 prosent.

Blir han sjalu på han Egor-duden, da? Han ser jo ut som selveste «trusefukter'n»?
- Hahaha. Nei, absolutt ikke! Jeg er sammen med en fyr som er trygg på seg selv, og det gir meg styrke, også i «Skal vi danse»-sammenheng.

Men jeg har lest at dama til Egor er sjalu på deg.
- Det er det dummeste jeg har hørt. Typisk tabloid å skrive noe sånt noe.

Du ser jo forbanna bra ut. Hva er hemmeligheten bak din deilige kropp?
- Takk, men det kommer an på øyet som ser! Jeg prøver å spise sunt og holde meg i aktivitet, men det er ikke så lett når man sitter mange timer på skolebenken og samvittigheten ikke gir deg lov til å ta fri fra lesinga. Det blir også fort til at man trøstespiser litt inn mot eksamen, men i år så skal jeg prøve å holde på formen.



Så hva putter du i kjeften?
- Renskåret kjøtt, grønnsaker, frukt og stort sett alt annet jeg får lyst på. Det jeg er mest opptatt av er å prøve å unngå trøstespising, selv om jeg ofte blir fristet til å stappe i meg sjokolade og andre søtsaker.

Oioi, bombe! Den Basshunter-videoen du er med i er sett av over 90 millioner mennesker. Hva gjør det med egoet ditt?
- Jeg har gjort seks musikkvideoer sammen med Basshunter. Etter suksessen med den første tegnet Ministry of Sound en eksklusiv avtale med meg, slik at jeg kunne fronte hele prosjektet. Så langt har prosjektet ført til 1,4 millioner solgte eksemplarer i England alene, og musikkvideoene har hatt mer enn 200 millioner visinger på YouTube. Men for å være helt ærlig, så har det gjort svært lite med egoet mitt. Jeg er jo glad for at prosjektet har gått så bra, men samtidig så har det gjort meg mer ydmyk også.

Jeg hører rykter om at når du er i utlandet, så er folk helt ville etter deg. Litt sånn superstar-tilstander?
- Nja... De siste årene har jeg jobbet tett med Basshunter. I tillegg har jeg gitt ut min egen singel «Some people» og jobbet med Arash på en av hans singler, sammen med Timbuktu. Så jeg opplever ofte å bli gjenkjent når jeg er i utlandet. Jeg mottar fan-mail fra hele verden, og da skjønner man fort at ikke alle har det like lett som en selv.

Likevel sa du nei til et stort portrettintervju med OK Magazine?
- Jeg sa ikke nei, men jeg var syk da jeg skulle gjøre intervjuet - og måtte derfor avlyse. Det har kommet flere tilbud fra engelske medier, men merkelig nok dukker det stadig noe som forhindrer meg. Kanskje like greit, for tabloidpressen i England er brutal. Og med min kontroversielle bakgrunn kunne jeg fort blitt et lett bytte. Så jeg er litt glad for at det ble slik det ble.

Men over på noe litt mer seriøst. Hva slags forhold har du til familien i dag?
- Pappa bor Iran og han snakker jeg mye med. Vi har på tross av det vi har vært gjennom, et veldig godt forhold. Men han kan ikke komme til Norge, og det synes jeg er trist.

Hvorfor kan han ikke det?
- Vi kom til Norge som politiske flyktninger, og da pappa valgte å dra tilbake til Iran så sier det seg selv at han ikke kan komme tilbake til Norge. Men jeg skulle gjerne ha sett ham i salen under «Skal vi danse». Han får nøye seg med å se meg på nett-TV.

Kan du bli drept om reiser ned dit?
- Det er vanskelig å si hva som hadde skjedd om jeg hadde reist tilbake, men drept ville jeg neppe ha blitt. Jeg er glad i landet jeg er født i og håper at jeg igjen en dag vil kunne oppleve å se familien samlet i Teheran.

Hva med moren din da. Har du noe kontakt med henne?
- Egentlig ikke. Hun prøver av og til å ta kontakt, men det er vanskelig for meg å forholde meg til henne. Jeg ser nemlig ikke på henne som min mamma. Dels fordi jeg ikke kan huske så mye av henne under min oppvekst, og dels på grunn av det jeg opplevde de få ukene jeg var og besøkte henne i Los Angeles. Hun prøver nok å gjøre ting godt igjen, men det er ikke så lett, verken for henne eller meg. Fostermoren min, Else, ser jeg på som mamma. Hun har alltid vært der for meg. Det veier opp, og vel så det.

Så bra, da. Du ser så happy ut om dagen. Er du det?
- Ja, jeg har det faktisk veldig bra og er fornøyd med livet mitt i dag. Jeg har det veldig hektisk og har masse å gjøre, akkurat slik jeg liker å ha det. Og jeg er utrolig stolt over å ha kommet dit jeg er i dag, tross fortiden min.

Og nå skal du bli lege?
- Jeg liker å jobbe med mennesker. Særlig mennesker som ikke har det så bra, og da fremstår legeyrket som spennende. Men det er lang vei fra å ønske å bli lege til å faktisk komme inn og gjennomføre studiet.

Sikkert mange som vil komme på legesjekk hos Dr. Aylar?
- Hehe, kanskje. Akkurat nå studerer jeg medisin grunnfag på høyskolen, så det blir i så fall en stund til noen får muligheten til å bli behandlet av meg. Jeg får heller lære bort noen dansetrinn etter hvert!

Right on! Hvordan ser du på muligheten til å vinne «Skal vi danse»? Din eks-kollega Lene Alexandra vant jo hele greia.
- Litt flaks, og mye hard trening er den eneste veien for å nå til topps, tror jeg. Det er mange flinke med i år også, så det skal bli tøft å hevde seg. Jeg har et lite konkurranseinstinkt i meg, så det blir ikke noe halvveis innsats fra min side. Hvis jeg klarer å holde nervene i sjakk, så kan jeg sikkert nå langt.

Jeg heier på deg, jeg, asså!
- Takk for det, og det håper jeg virkelig du ikke er alene om å gjøre!